Det er umulig. Sorg er bare umulig. Den kan ikke inneholde eller oppsummeres eller vedlegges. Å beskrive sorgen forlater hvis du ikke har opplevd det, er å komme til det tåkete og ute av fokus. Men så er det de av oss som dessverre ser sorg i skarpt, ubarmhjertig fokus.
For omtrent et år siden passerte Jordan Feldstein veldig plutselig og uventet. Han var en bemerkelsesverdig sjenerøs, intelligent, kjærlig person. Han var en utrolig far, elsket av guttene sine. Han var en dypt hengiven sønn. Han var et strålende kreativt sinn. Og han var min største bror. Han ga meg så mange ting, inkludert navnet mitt. Det siste året har jeg lært utrolig mye om båndbredden til mitt eget hjerte. Smerten er til tider så uutholdelig, så utrettelig. Likevel, i tillegg til flommen av følelser som hele tiden lekker ut av meg, har jeg funnet sorgprosessen (fordi det er og alltid vil være en prosess, aldri ferdig, aldri avsluttet) å være like resonant i tankene mine som i hjertet mitt.
Det er som plutselig at et par briller ble festet til ansiktet mitt. Og jeg kan ikke ta dem av. Noen gang. Og disse brillene får meg til å se verden annerledes enn jeg gjorde før. Fargene blør kraftigere sammen. Men det er de på en eller annen måte
Det er aspektet av sorg jeg ikke ante at skulle komme. Dette monumentale perspektivskiftet. Verden blir ikke bare så mye dypere og mer smertefull, men noen ganger utrolig levende med glede og takknemlighet. Og de to tidligere motsatte begrepene er nå slått sammen, nå knapt å skille. Det er et helt nytt lag av min egen personlighet, men også en utvidet menneskelighet, som jeg ikke kunne se før. Disse brillene som ble tvunget på meg, ga meg motvillig muligheten til å se og sette pris på en mer intrikat forståelse av denne enorme verden vi lever i.
RELATERT: Hva folk spiser når de er for triste til å lage mat
Og når du finner andre som har opplevd dette skiftet, andre som bruker samme resept, er det en umiddelbar binding. Det er en dyp følelse av forbindelse, ikke bare fordi dere begge har opplevd den smerten, men fordi dere også ser resten av livet annerledes enn alle andre. Det er ikke bare en anerkjennelse av felles følelser, men en anerkjennelse av delt levd perspektiv.
Å det jeg ville gi for aldri å ha hatt dette skiftet. Det jeg ville gi for å ta sorgbrillene av kjære, kolleger, bekjente, fremmede. Men jeg kan ikke. Alt jeg kan gjøre er å prøve å anerkjenne aspektene ved sorgbrillene som fører til å føle ekte kjærlighet, lykke og takknemlighet mer nåværende og mer fullstendig. Den delen av perspektivskiftet som får deg til å være enormt takknemlig for det du har.
For et år siden befant jeg meg uvillig i en ny klubb. Vel, nytt for meg. En klubb som har eksistert i all evighet. En klubb som jeg skulle ønske ikke eksisterte. En klubb som hver gang folk som ikke er i den ikke hjelper meg med å føle meg bedre, føler jeg takknemlighet for at verden ikke har skadet dem. Det er en klubb full av lidelse og spørsmålstegn, men er også et fellesskap av mennesker som har et virkelig utvidet perspektiv på den menneskelige opplevelsen. Og hvis du også er i klubben, vær så snill vet at du ikke er alene, for jeg er også et uvillig medlem. Og mens jeg skulle ønske jeg kunne rive mine sorgbriller av ansiktet mitt og få det hele til å være en drøm, prøver jeg å kjenne igjen hva briller har gitt meg: den unike blandingen av menneskehet som samtidig er det mørkeste og det lyseste lys.
Feldstein spiller hovedrollen Boksmart, på kino 24. mai. For flere historier som dette, henter du mai -utgaven av Med stil, tilgjengelig på aviskiosker, på Amazon og for digital nedlasting 19. april.