Velkommen til Litt av en stor avtale, en serie dedikert til å introdusere mektige kvinner som bryter grenser på sine felt. Du møter stjernene og får innsikt i hvordan de klarte det, hva de jobber med nå og hva som skjer videre.
Liz Hannah hadde et helvete i 2017. 32-åringens første store filmmanus, et lidenskapsprosjekt som nå kalles Posten, ble hentet av slike som regissør Steven Spielberg. Filmen beskriver den banebrytende historien om Washington Post'S første kvinnelige forlegger Katherine Graham og redaktør Ben Bradlees beslutning om å publisere Pentagon Papers. Og ICYMI, filmen, med Meryl Streep og Tom Hanks i hovedrollene, er nominert til totalt seks Golden Globes, inkludert Hannahs første sammen med medforfatter Josh Singer i Spotlight anerkjennelse. Og midt i det hele klarte den nye manusforfatteren også å finne tid til å gifte seg med mannen som foreslo at hun satte seg ned for å skrive Postener det første manuset. Hvordan høres det ut på The Globes, som sendes i kveld, som et bryllupsreisedestinasjon?
Hannah er stolt over å ha sin første store film som en ode til forleggeren Kay Graham som fant stemmen hennes og lærte å bruke den på begynnelsen av 70 -tallet. "En veldig høy bar som er satt, men jeg er mer enn glad for å bruke resten av karrieren på å prøve å berøre denne baren igjen," sa Hannah Med stil. Og hun kan overskride drømmene igjen tidligere enn hun forventer-manusforfatteren, som sier at hun føler at hun har oppnådd sin "post-doktorgrad i filmskaping" etter jobber med denne stjernespilleren og mannskapet, og beveger seg for fullt i nye prosjekter med en annen spillefilm i verk og en Amazon-serie om horisont.
Bla gjennom intervjuet vårt med den usedvanlig talentfulle manusforfatteren nedenfor for å lære hvordan hun klarte det, hva hun har lært og hvor hun vil gå herfra.
Hvorfor ville du skrive om Katherine Graham og hvordan kom du i gang?
Jeg hadde lest Katherine Grahams memoarer for noen år siden, og jeg ble forelsket i stemmen hennes. Jeg ønsket å fortelle historien hennes, men jeg visste ikke nødvendigvis hvilken side av den jeg skulle fortelle. Jeg tror at du med biopics kan bli virkelig fanget av å gjøre disse vugge-til-graven-historiene som ikke alltid fungerer.
Hvordan fikk du din til å fungere?
For meg er biopics som fungerer de som åpner et vindu og ser inn i en persons liv for å se det mest interessante aspektet av det. Som forfatter eller filmskaper har du ansvaret for å velge den delen av personens liv. Så jeg brukte noen år på å forske på [Katherine Grahams] historie hele tiden i bakgrunnen mens jeg jobbet med andre ting. Og på slutten av våren i 2016 hadde jeg endelig tre måneder ledig. Egentlig var det nå min mann, den gang kjæresten min, som foreslo at jeg tok de tre månedene og skrev dette manuset, som jeg hadde snakket om å gjøre for alltid.
Hvordan var skriveprosessen din?
Ærlig talt ble jeg skremt av å skrive det, fordi jeg hadde vokst så stor respekt for Katherine Graham at jeg ikke ønsket å svikte henne. Og for det første manuset hadde jeg ikke tilgang til noen. Jeg satt ved kjøkkenbordet mitt uten agent. Men det fine med å skrive en film om journalister er at de ni ganger av ti allerede har skrevet en bok om det du skriver om. Så det var et vell av materiale for meg å fordøye om dette emnet.
Hva var viktigst for deg når du fortalte Grahams historie?
Når det gjelder den kreative prosessen, handlet det egentlig om å finne ut historiens struktur først og fremst, fordi jeg visste at jeg ville at det skulle være en karakterhistorie. Jeg ville at det skulle handle om at Katherine Graham fant stemmen sin. Og jeg ville at det skulle være et intimt blikk på denne kvinnen og forholdet mellom henne og Ben Bradlee.
Hvordan dykket du ned?
Jeg strukturerte de tre handlingene rundt det som skjedde i sanntid under publiseringen av Pentagon Papers. Og gjennom det fant jeg ut hva Kays bue var og hva Bens bue var. Det var faktisk, jeg vil ikke si enkelt, men når lynet var på, åh, historien hennes følger Pentagon Papers, da hadde heldigvis historien en måte å fylle ut emnene.
I SLEKT: The Handmaid's Tale Direktør spills hemmelighetene til hennes kreative prosess
Hvordan hoppet Steven Spielberg ombord?
Jeg utviklet manuset med et firma som het Stjernekaster som også er vår utøvende produsent på filmen. De sendte manuset til noen byråer for å se om de ville være interessert i å synge meg og eventuelt pakke filmen. Og i oktober lekker det liksom ut i verden. Ved midnatt fredag før Thanksgiving kjøpte Amy Pascal manuset. Hun endte opp med å få det til Kristie [Macosko Krieger] som er Stevens produsentpartner. Og når Steven og Meryl og Tom meldte seg på i februar, hadde vi mindre enn tre måneder å skyte. Så vi var alle hendene på dekk.
Hvordan var det å jobbe med Steven Spielberg?
Det som skjer når Steven kommer om bord er at du får enorm tilgang til alle. Vi hadde tilgang til Graham -familien. Vi hadde tilgang til familien til Bradlee. Vi hadde tilgang til Posten. Vi hadde denne tilstrømningen av informasjon som jeg aldri hadde hatt mens jeg satt alene ved kjøkkenbordet mitt og skrev det første manuset. Så vi bekreftet alt på veldig små måter fordi du vet at journalisten som sitter i rommet kommer til å gjøre det veterinær hver gang han eller hun ser den og også fordi dette var første gang Katherine Graham noen gang hadde vært på skjerm. Dette var første gang at forholdet til Graham og Bradlee noensinne hadde vært på skjermen. Og vi ønsket å sørge for at det var så autentisk som mulig.
Hvordan endret ting seg da medforfatteren Josh Singer logget seg på i midten av mars også?
Han ble brakt videre fordi jeg aldri hadde skrevet en funksjon som hadde blitt produsert, enn si en funksjon som hadde blitt produsert av Steven Spielberg med Tom Hanks og Meryl Streep i hovedrollen. Så for meg var det en enorm lettelse da Josh kom på, ikke bare fordi han er utrolig forfatter, men også fordi hans erfaring betydde at jeg kunne ta et lite pust og ikke føle meg så enorm press. Vi følte alle press fordi vi ønsket å leve opp til standarden på hvordan vi alle forventet at denne historien skulle være, men med Josh hadde jeg en lagkamerat som kunne støtte meg og som jeg kunne sikkerhetskopiere.
Hvordan var det å jobbe med Meryl Streep og Tom Hanks?
Du skriver ikke en film for å sitte i en skuff. Du skriver en film for å bli levendegjort av hundrevis av mennesker som får filmer til å komme sammen. Og så når du får stå på settet og se noe du har skrevet, bli spilt av Tom og Meryl som er det tar det til steder du aldri engang hadde forventet, jeg mener, det er bokstavelig talt grunnen til at du blir en manusforfatter.
Du har sammenlignet denne filmen med "opprinnelseshistorien til en superheltfilm." Hvorfor ser du det slik?
Vi ønsket å fortelle historien om en mann og en kvinne som ikke var romantisk fordi oftere enn ikke forholdene menn og kvinner har i livet, ikke er romantiske. Og disse partnerskapene som dannes er virkelig vakre. Denne filmen forteller opprinnelseshistorien til dette Graham-Bradlee-teamet. Mange har sagt at Watergate ikke ville ha skjedd uten Pentagon -papirene, fordi de tillot Kay og Ben å danne denne tilliten og deretter gi hverandre plass til å gå videre til Watergate.
RELATERT: Møt kvinnen som forteller historien om seksuelle overgrep som endret italiensk historie
Hva ville du oppnå med å lage denne filmen?
Jeg tror det er to ting vi prøver å ha en samtale om eller håper folk har en samtale om med denne filmen. Den ene er rollen som en maktkvinne, en kvinne som er i et rom omgitt av menn, og hun skal ta avgjørelsene. For meg er den historien relevant i enhver tid, fordi jeg tror historier om kvinner som får myndighet og blir selvstyrte, er viktige historier for oss å fortelle. Og to er viktigheten av den frie pressen. Jeg tror, akkurat nå, bør vi hele tiden ha en samtale om hvorfor den frie pressen eksisterer. Justice Black, i sitt meningsopplegg da han dømte for New York Times og Washington Post, sa, "Pressen eksisterer for å representere de styrte, ikke guvernørene." Jeg tror det er noe vi må huske. Jeg mener, det er den første endringen. Det er nummer én. Og jeg tror ikke et fungerende samfunn kan eksistere uten den fjerde eiendommen og den frie pressen.
Hva vil du si har vært din favoritt del av arbeidet med denne filmen?
På en paraply måte har samarbeidsprosessen vært fantastisk. Se, å stå to meter unna Steven Spielberg mens han regisserer en film er ikke en dårlig avtale. Læringsopplevelsen jeg hadde på settet, ikke fra Steven, rollebesetningen, Josh, Amy [Pascal], Kristie [Macosko Krieger] og fra alle de andre fantastiske menneskene som jobbet med denne filmen var utrolig. Og det som virkelig var fantastisk var at alle var villige til å trekke meg til side når som helst for å forklare noe jeg hadde et spørsmål om eller påpeke hvorfor jeg skulle huske et øyeblikk.
Hva har du lært av denne erfaringen?
Jeg lærte å hele tiden være nysgjerrig. Ikke at jeg ikke var nysgjerrig før, men de stiller stadig spørsmål. De leter stadig etter underteksten og deretter underteksten til underteksten. Josh kalte Meryl et "varmesøkende missil" for enhver falskhet i manuset ditt. Som er sant. Hvis det er noe der som er usant, vil hun finne det. Og samtidig har de det gøy mens de jobber. Steven vil være den første til å si: "Vel, hvis det ikke er morsomt, så hvorfor gjøre det?" Og det er sant. For meg å starte på begynnelsen av karrieren min på en så positiv måte var bemerkelsesverdig.
Når du går tilbake, hva fikk deg til å begynne med interessert i manusskriving?
Jeg studerte produksjon ved American Film Institute i LA og begynte deretter å jobbe med utvikling i nesten fem år før jeg begynte å skrive profesjonelt. Mens jeg jobbet med utvikling, innså jeg at jeg ønsket å være den som skrev om, ikke snakke om hvordan jeg skulle skrive om. Så jeg skrev en funksjon, og jeg sendte den til sjefen min og til min nåværende leder som jeg var i nærheten av på den tiden, og jeg sa: "Hvis dette er bra, gi meg beskjed, så slutter jeg. Hvis det er forferdelig, vil jeg bli, og jeg vil gjerne bli. " De fortalte meg begge at jeg skulle slutte. Så jeg gjorde det. Det var for omtrent fem år siden forrige måned. Jeg er glad for at jeg var ung nok, naiv nok, og at jeg ikke visste hvor drastisk det var å slutte i jobben. Men det var også den beste avgjørelsen jeg noen gang har tatt.
Hva inspirerer deg akkurat nå?
Jeg er så spent på at kvinnelige historier blir fortalt og ser at studioer begynner å innse at historier om kvinner tjener penger. Drømmedama er noe som ikke bare ble laget av en kvinnelig regissør med en kvinnelig hoved superhelt, men det tjente også som en million dollar i billettkontoret. Små gutter gikk for å se det, og små gutter ville kjøpe Drømmedama action-figur. Det er spennende for meg. Så jeg håper at vi vil fortelle flere historier om bemyndigede kvinner og kvinner som finner sin myndighet og finner sine stemmer.
RELATERT: Møt Nai Palm, Badass australske musiker Drake og Kendrick Lamar Samplet på deres bestselgende album
Hva slags utfordringer har du stått overfor som kvinne i denne bransjen?
Jeg har vært i rommene der jeg er den eneste kvinnen. Jeg har vært i rommene der jeg blir snakket eller ikke sett på, selv om jeg skal være den som snakker. Jeg har vært i samtaler med menn der de har snudd ryggen til meg og opptrådt som om jeg ikke eksisterte. Det er noe som har vært konstant. Men det som inspirerer meg nå er at det virker som om folk lytter. Folk er ikke stille lenger. Og jeg kan aldri takke disse kvinnene nok for at de gikk frem. Våre stemmer blir hørt nå, og det er på tide å bruke dem.
Du har også deltatt i Autograph Collection -hoteller's manusforfatteropphold. Hvordan var den opplevelsen?
Omtrent fem uker etter at vi pakket inn Posten, Jeg skrev denne andre funksjonen kalt Bare fly på himmelen og de sendte meg til Berlin i en uke der jeg bodde på Hotel am Steinplatz for å skrive. Det var utrolig. Å skrive kan være så isolerende, så jeg tror veldig på å ta turer og gå steder. Det var virkelig fantastisk å kunne gå og gå gjennom byen om morgenen og komme tilbake og skrive hele ettermiddagen.
Hva er det neste for deg?
Jeg går litt inn på TV. Jeg har nettopp satt opp en begrenset serie på Amazon med Bradley Whitford, og Amy Pascal, og Star Thrower [Entertainment]. Det er litt av en gjenoppblomstring av Posten. Det heldige akkurat nå er at det er så mange forskjellige medier for innholdsskapere å finne det rette stedet å fortelle sine historier. Jeg tror ikke hver historie er to timer lang. Jeg tror ikke hver historie er 10 eller 100 timer lang. Så jeg er veldig spent på å se hvor prosjektene mine kan passe inn i hvilket av disse mediene.
Hva er ditt råd til unge manusforfattere?
Bare fortsett å lese. Jeg må lese gode manus, jeg må lese dårlige manus, jeg må lese middelmådige manus, men ved å gjøre det kan du forme stemmen din, selv om du ikke skjønner at det skjer.