Joan Juliet Buck på Slå mote av og på InStyle

Med en motekarriere som strekker seg over seks tiår, har Joan Juliet Buck lært hvordan man enkelt kan gå inn og ut av stilverdenen.

Du må slite mote til underkastelse ved å ringe skuddene, eller det vil spise deg levende. Det er mestring i å være både den sminkede blenderen i farlige hæler og en glødende Zac Posen kjole og den forvirrede nonne iført en genser med kalvlengde over en sports-BH og Uggs med ankelsokker. Konstant sittende på hælene er trelldom; permanente ankelsokker er sløv. Hvis du sjonglerer med begge personasene, har du vunnet.

Jeg tenker på mote som en offentlig illusjon som jeg produserer for å skjule den private sannheten om de myke, formløse tingene jeg sover i, bruker hele dagen, og vask bare når de har blitt til skillbare klumper av elastisk stoff: yogabukser, hettegensere, trikot, benvarmere, gensere som kan huse to om gangen, en Snuggie. Slitt i lag, er de like imøtekommende, upretensiøse og grufulle som min Synchilla -badekåpe.

Men jeg liker også å kle meg ut. Klokken 6 stappet jeg oppballede aviser inne i min mors skrapete grønne tafteskjørt for å lage en krinolin, men avisene falt ut da jeg løp. Leksjon én: Kostyme og anstrengelse blandes ikke. Klokken 9 snudde jeg regnfrakken min bakover og bandt beltet rundt knærne for å gjøre den til en sekkskjole i haute couture, men jeg klarte ikke å gå. Leksjon to: Couture og turgåing blandes ikke.

RELATERT: The Best Street Style Fashion fra Paris Couture Fashion Week

Som tenåring i Swinging London omfavnet jeg vintage gull-flette uniformsjakker, klaffekjoler og egyptiske nettkaftaner. I Paris, som stylist for den surrealistiske fotografen Guy Bourdin, hadde jeg på meg blå overall, smurt rød pulver rundt øynene, pakket hodet mitt i en turban og toppet ensemblet med en strikket gulvlengde kimono. Faren min klarte aldri å hilse på dette utseendet med "Her kommer Warszawa sentrum."

Da møtte jeg ekte mote. År før Karl Lagerfeld gikk til Chanel, ble han min venn gjennom en felles lidenskap for gamle klær. Da jeg var 22, presenterte han meg for en perfekt svart crêpejakke kantet i gulllærkrøller: Den var fra 1930 -tallet, muligens av Schiaparelli, og ga meg en måte å forene min lidenskap for fortiden med kravene til mote. Jeg brukte den til filmfestivalen i Cannes i 1972, til operaen i 1986, til Vanity Fair -festen i 2005, og jeg bruker den fortsatt. Diamanter er for alltid.

RELATERT: Se utseendet fra Chanel Couture vår 2017 Show

I mitt liv har jeg tatt på meg omtrent alle motepersonell som mangler Barbie. Utseendet mitt var Dolly Bird på 60 -tallet (kjoler så korte at jeg brukte to par truser for anstendighet) og Distressed Peasant på 70 -tallet (frynsete, skitne, semsket skinn). På 80-tallet landet en Chanel ciré regnfrakk og skulderpolstrede superheltedrakter meg i Best Dressed List Hall of Fame. Jeg er ikke sikker på hva jeg gikk til på 90 -tallet; Jeg var sjefredaktør for Paris Vogue og måtte ha så mye aktuell mote at jeg helt glemte å elske klærne mine, bortsett fra de enorme countrygenserne som Martin Margiela laget på Hermès.

Etter at jeg forlot Paris Vogue i 2001, flyttet jeg til Santa Fe, hvor ingen brydde seg om det jeg hadde på meg, og i 52 -årene slo jeg av moten. Men jeg var ikke over luksus-jeg verdsatte mengden store Hermès-gensere og fant italienske kashmir-ankelsokker i kjøpesenteret for å utfylle det luksuriøse eremittutseendet. Jeg hadde en bok å skrive. Jeg var privat og økonomisk, så i stedet for Chanel, Missoni og Ann Demeulemeester kjøpte jeg bråkete parker og nylon indre skall fra Arc’teryx og Patagonia. Etter hvert flyttet jeg tilbake til New York og slepte med klatreutstyret. Du vet aldri når en topp kan dukke opp.

I dag, med mindre jeg må se skarpt for å promotere memoarene mine, kler jeg meg som om jeg bodde i landlige Anatolia. Jeg eier rundt 40 identiske hettegensere i Polartec - den økologisk sunne fleece laget av resirkulerte plastflasker, bare så mange Uniqlo Heattech underbiter, og omtrent 20 par diskette harembukser fra Istanbul som jeg finner vilt ferd med å bli. Jeg tror Hall of Fame med best kledd liste prøver å kaste meg ut. De må ha hørt om Polartec.

For flere slike historier, hent Med stilmars utgave, den aviskiosker og tilgjengelig for digital nedlasting Februar 10.

Joan Juliet Bucks memoarer, Prisen på illusjon, er ute nå og tilgjengeligher.

Bilder med tillatelse fra Joan Juliet Buck; Bob Richardson; Brigitte Lacombe; Lord Snowdon/Trunk Archive