Da jeg var 5, hadde familien min et ganske tøft år økonomisk. Faren min som for det meste var borte, begjærte seg konkurs, og moren min – en husmor på den tiden – hadde ennå ikke oppnådd sin lærergrad. Vi kunne ikke betale varmeregningen vår, langt mindre råd til flere julegaver eller til og med et tre det året. Men mirakuløst nok var det en av de mest minneverdige og spesielle julene vi noen gang har hatt.
Se: Prins George skrev et håndskrevet brev til julenissen
På det tidspunktet skjønte jeg selvfølgelig ikke hvilken fantastisk person mamma var. Hun gjorde på en eller annen måte den julen magisk til tross for våre omstendigheter og uten å be om kreditt. Jeg er ikke sikker på hvor faren min var det året; Jeg tror foreldrene mine (som senere ble skilt) var separert på den tiden. Jeg husker vagt at han dukket opp på juledag (komplett med flasken Scotch og en gave til hver av oss som han ikke hadde råd til), men når jeg tenker på magi den ferien var alt på grunn av moren min.
Det første hun gjorde var å fortelle meg og mine to eldre søsken at i stedet for et vanlig tre, var vi det skal få en bregne - og at vårt oppdrag var å overbevise den bregne om at det faktisk var en jul tre. I utgangspunktet var vi skeptiske. Men da hun tok med seg en liten bregne hjem, satte den på toppen av et bord (for å få den til å virke høyere) og satte en lysstreng rundt den, var vi solgt. Hun var så selvsikker da hun plasserte bordet i et hjørne der to vinduer møttes. Vi la alle merke til at refleksjonene fikk det til å se ut som om det var flere lys enn det var.
RELATERT: Katie Holmes avslører hennes favoritt tidløse ferietradisjoner med datteren Suri
Så spratt vi popcorn (den Jiffy Pop-typen), trådte det på en lang tråd og snurret trådene rundt bregnetreet. Vi laget også skinnende kranskjeder ved å koble sammen små ringer av aluminiumsfolie. Vi hengte noen av våre vanlige pyntegjenstander på den (de vanlige kulene, snøflakene), men vi måtte være veldig forsiktige fordi bregnen var skjør og kunne ikke holde mye uten å synke.
Det så ut som en variant av Charlie Browns uheldige juletre. Men vi brydde oss ikke. Det treet ble vårt prosjekt. Moren min snurret en historie om hvordan bregnen hadde vært trist til vi tok den med hjem, og hvordan vi hadde gjort den så glad ved å gjøre den om til juletreet vårt. Hvordan kunne vi ikke ønsket at treet skulle føles viktig? Hvordan kunne vi ikke ha det villet skal det være spesielt? Den dag i dag snakker min voksne søster om hvor stolt over det lille bregnetreet hun var.
Treet var ikke det eneste negative tingen min mor ble til en positiv. I dagene frem til den julen, i stedet for å klage over at vi ikke kunne betale varmeregningen, fortalte mamma oss at vi skulle ha en rekke morsomme campouts.
Hun og min eldre bror Christopher bygde et brølende bål, tok frem noen soveposer og tepper og la dem alle sammen på rekke og rad på stuegulvet, foran peisen. Ved å bruke putene fra alle sengene, skapte søsteren min et koselig rede for oss fire – meg, mamma, broren min og søsteren min. Og selvfølgelig vår svarte labrador retriever, Milo.
Noen kvelder den vinteren sang vi julesanger og stekte marshmallows på kleshengere over bålets flammer. Hvis Milo var heldig, ville han få en altfor brent en. Det var ikke akkurat kastanjer som stekte på åpen ild. Men for meg var det overlegent.
RELATERT: Neil Patrick Harris husker sin mest stressende jul med tvillinger
Av og til hadde vi også varm kakao, en stor støyt. Vi sang, harmoniserte langt utover natten, helt til alt som gjensto av flammen vår var noen glødende glør. Andre netter satt vi ganske enkelt og stirret inn i ilden, fascinert av dens varme glød, trukket som møll til de blå flammene som flimret inne i de guloransje. Så koset vi oss tett og drev av gårde.
Det som er mest utrolig med minnene mine fra den vinteren er at jeg aldri en gang følte meg uheldig eller underprivilegert eller fattig. I stedet følte jeg at vi var inne på denne spesielle hemmeligheten. Vi visste hvordan vi skulle ha et morsomt eventyr rett i vår egen stue. Jeg kunne ikke forstå hvorfor andre familier ikke gjorde det samme. Hvorfor ville ikke sover du som en familie foran peisen og steker marshmallows hvis du kunne?
Kreditt: Høflighet
Vi hadde ikke råd til å kjøpe gaver til venner og utvidede familie, så vi lagde til dem mengder sukkerkaker i former av julenisser og reinsdyr, som leverer de søte blandingene på papirtallerkener, dekket i plastfolie med en rød eller grønn sløyfe på toppen.
Selv i det magre året fikk vi frem strømpene våre – store røde filt som mamma hadde laget til hver av oss da vi ble født. Min hadde en engel på den, broren min hadde et reinsdyr, søsteren min hadde et tre. Vi hengte dem opp på mantelen og la fram noen av sukkerkakene våre til julenissen, sammen med et glass melk.
RELATERT: 6 måter å stresse ned på i løpet av ferien
Strømpene fungerte også som stedsmarkører slik at julenissen skulle vite hvor han skulle legge hver av gavene våre. Hjemme hos oss kom gavene fra julenissen utpakket. Innpakkede gaver var fra andre familiemedlemmer eller venner. Og strømpene inneholdt ikke noe fancy – mandariner og nøtter, noen ganger sjokolade, en blyant eller penn. Men vi brydde oss ikke. De fungerte som bevis på at julenissen hadde faktisk vært der. Det pluss de manglende kjeksene, sporet av smuler og et halvfullt glass melk.
Det året tok nissen med meg en babydukke. Hun kom ikke med en fin lekevogn; hun kom i en enkel kurv og pakket inn i et lite teppe. Jeg elsket den dukken. Jeg kalte henne Melanie.
RELATERT: Saken mot nyttårsforsetter
Ikke hver jul var like nedsunket som den, men vi beholdt noen av de fantastiske tradisjonene vi startet da. Andre dukket opp underveis. Da han ble student, for eksempel, begynte broren min å lese Truman Capotes «A Christmas Memory» høyt for oss på julaften. Det er en søt historie om et usannsynlig vennskap mellom to fjerne søskenbarn, en seksti-noen kvinne og en 7 år gammel gutt. Jeg får fortsatt tårer i øynene når han leser åpningslinjene.
Pengemessig har ting blitt bedre for oss med årene. Vi fikk et "ekte" tre, og julenissen kunne til og med gi oss mer enn én gave hver. Enda viktigere, vi hadde råd til å betale varmeregningen vår.
Men jeg savnet å campe sammen foran peisen. Jeg savnet å høre den rytmiske pusten til alle som slumret rundt meg og så bålet bli til en glød, kose seg ved siden av laboratoriet og hverandre. Det var den beste julegaven jeg noen gang har fått. Jeg savner det fortsatt.