Beauty Boss: How Bobbi Brown Built a No-Makeup Makeup Empire

Velkommen til Beauty Boss, en tilbakevendende serie der vi setter søkelyset på kraftspillerne som driver skjønnhetsverdenen fremover. Se på dette som din sjanse til å stjele deres komme-foran-hemmeligheter, og vokse fra de virkelige leksjonene de har lært på jobben.

Lenge før sminkefri sminke til og med var et stikk på vår kollektive skjønnhetsradar, holdt makeupartisten Bobbi Brown det ekte. En naturlig, du-men-bedre tilnærming ble hennes visittkort i den redaksjonelle verden, og ikke lenge etter, på skjønnhetsgulvene i varehus over hele Amerika. Hun valgte nylig å trekke seg fra merkevaren som gjorde henne til et kjent navn, men vær sikker på at ordet "break" ikke er i Browns vokabular: Hennes nye bok, Skjønnhet fra innsiden og ut ($16; amazon.com), kom i hyllene forrige uke. Her forteller sminkemogulen oss gjennom utviklingen av hennes mangefasetterte karriere.

Hvor vokste du opp?

Forstedene til Chicago. Det var ganske normalt. Unge foreldre som fikk barn og flyttet til forstedene. Foreldre ble skilt. Foreldre giftet seg på nytt. Jeg var den eldste av tre barn.

Lærte det å være den eldste deg noe om ledelse?

Ikke så mye som tiden jeg tilbrakte med bestefaren min. Han kom til dette landet fra Russland og jobbet veldig, virkelig hardt med mange forskjellige ting og endte opp med å eie en av de største bilforretningene i Chicago. Jeg pleide å henge med ham på kontoret. Jeg hjalp til med å sende ut brosjyrer til kunder og kunder. Det lærte meg virkelig hvordan du aldri kan stoppe. Du må fortsette, uansett hva.

Visste du da at du ville bli gründer?

Ser tilbake nå, ja. Men jeg visste ikke mye om ekte entreprenørskap på den tiden. Jeg visste ikke at det kunne være et alternativ for meg. Jeg tenkte på å bli lærer. Jeg gikk på college. Jeg var virkelig heldig fordi moren min – etter mitt første år på college da jeg kunngjorde at jeg var det droppe ut – sendte meg i riktig retning ved å si til meg: «Glem hva du vil gjøre med din liv. Det er bursdagen din og du kan gjøre alt du vil. Hva vil du gjøre?" Uten at jeg visste det, fordi jeg ikke engang var klar over det, sa jeg at jeg ville elske å gå til sminkedisken og leke med sminke, og hun sa: "Hvorfor blir du ikke makeupartist?"

Jeg meldte meg inn på college igjen, denne gangen ved Emerson. Det er en veldig liten skole som tillot meg å designe min egen hovedfag. Nå vet jeg at det kalles entreprenørskap.

Hvordan var den opplevelsen?

På siste året studerte jeg teatersminke. Jeg tenkte bare at jeg skulle gjøre mote ved siden av. Men i løpet av den tiden leste jeg en artikkel i et magasin om en kjent makeupartist ved navn Bonnie Maller, som sminket alle Bruce Weber-shoots og Ralph Lauren-annonser. Jeg visste ikke engang at karrieren eksisterte. Så hva gjorde jeg? Jeg skrev et brev til henne som sa at jeg gjerne ville hjelpe henne. Hun skrev ikke tilbake, men jeg visste da om karrieren. Da jeg flyttet til New York, ringte jeg henne opp. Hun ringte meg ikke tilbake, men på telefonsvareren hennes sto det at hvis du ville bestille henne, så ring Bryan Bantry, agenten hennes. Så jeg gjorde det! Jeg ringte Bryan og han startet min karriere – og jeg hjalp til slutt Bonnie.

Det var raskt! Hva tror du fikk deg til å skille deg ut blant de tusenvis av håpefulle som kaller det byrået?

Jeg tror en av mine største styrker, som ikke kan læres, var naivitet. Jeg er nok fortsatt den mest naive personen. Jeg tror aldri at noe ikke kan fungere. Så jeg er sikker på at hvis du spurte Bryan, var det at jeg gikk inn der med porteføljen min – som du vet ikke var hva folk var leter etter i New York City – og jeg var utrolig storøyd og ivrig og tilgjengelig og villig til å gjøre alt de spurte. Jeg tilbød tjenestene mine uten å få betalt, og de begynte å hjelpe meg, og det var egentlig hvordan jeg startet i New York.

Hvordan var de tidlige dagene?

Jeg var ganske fantastisk. Når du hjelper noen, er det bare helt utrolig å gå inn i en shoot eller et moteshow som du aldri har sett før. Så du vet at du noen ganger står der. Andre ganger får du sminke deg. Noen ganger bærer du bare sekker og rydder opp. Så det kom bare veldig an på. Men jeg stilte mange spørsmål til folk og så begynte jeg å bli ansatt. Min første magasinjobb var med Glamour. Fotografen var Brigitte Lacombe, og det var en danser. Jeg måtte vaske ballettdanserens føtter. Det tok meg syv år, og så fikk jeg en Vogue dekke. Underveis utførte jeg kataloger og andre jobber for å betale regningene, og jeg hadde til og med andre omslag på andre blader, men Vogue cover med Naomi Campbell – hennes første – var definitivt en stor sak.

Hva skjedde etterpå?

Vel, det jeg alltid har vært god på er ikke bare å fokusere på karrieren min, men faktisk fokusere på livet mitt og relasjonene mine og ha et balansert liv. Så jeg ble forelsket, giftet meg, jeg flyttet fra byen til forstedene og fikk en baby. Jeg innså at jeg ikke ønsket å reise lenger og dra på disse lokasjonsreisene. Rundt den tiden hadde jeg en idé om en leppestift. Jeg holdt på med en shoot og møtte en kjemiker. Jeg fortalte ham om ideen min, som var å lage en leppestift som ikke luktet vondt, som ikke var fet, ikke var tørr og så ut som lepper – og han laget en til meg. Det var slik merket startet.

Hvordan gikk du frem for å bringe produktet til massene?

Jeg tenkte på farge. Jeg ville ha en kolleksjon som så ut som lepper. Ikke alle har samme farge på leppene, så jeg laget alle slags toner som jeg kunne tenke meg som leppetoner. Så skjønte jeg at noen mennesker ikke engang liker slike farger, og noen vil heller ha en oransje eller en rød. Så jeg kom akkurat opp med ti farger som du kan blande eller blande som en sminke. Jeg trodde kvinner virkelig ville elske det fordi jeg trodde det var det beste jeg noen gang har brukt. Jeg begynte å selge den ut av huset mitt.

I løpet av et år eller så skjedde det at jeg møtte en kosmetikkkjøper for Bergdorf Goodman på en fest. Jeg handlet ikke engang hos Bergdorf Goodman på den tiden. Men de lanserte oss. Det ble en stor suksess. Jeg mener åpningsdagen solgte vi 100 leppestifter og vi hadde trodd vi skulle gjøre 100 på en måned. Vi visste at vi hadde noe. Så begynte vi bare å legge til produkter – blyantene var neste. Så gikk det videre. Vi satt på et bord på gulvet på Bergdorf Goodman. Vi hadde ikke engang plass på den tiden. Så det var nytt og interessant. Så ringte Neiman Marcus sammen med de andre store butikkene, og etter fire år ringte Estée Lauder.

Og jeg vet at historien forteller at selv om de kjøpte merkevaren din, forble du veldig involvert inntil nylig...

Jeg mener at jeg aldri på en million år hadde trodd at jeg skulle være en del av en milliard-dollar merkevare. Så du kan forestille deg at det var enormt og ikke akkurat det merket jeg hadde startet. Jeg er en som er veldig gründer. Jeg elsker å gjøre ting veldig raskt. Jeg liker ikke å gjøre ting i komité. Jeg var akkurat klar for en ny utfordring. Jeg ser på denne delen av livet mitt som min tredje fase. Den første fasen var frilans. Den andre fasen var dette kosmetikkselskapet som vokste. Så her er jeg igjen!

Apropos, du har en ny bok...

Skjønnhet fra innsiden og ut er mest fokusert på min tro på at det du putter inn i kroppen din er enda viktigere enn hva du legger i ansiktet ditt. Jeg kaller meg ikke en helseekspert eller en velværeekspert - men jeg er en som er utrolig interessert i det. Jeg var så heldig å få inn alle disse virkelig kule kvinnene som er proffe. Jeg er nysgjerrig, og min nysgjerrighet er noe større enn jeg er. Og jeg synes boka er så betimelig fordi folk virkelig begynner å følge nøye med på hva de spiser. Jo bedre du spiser, jo mindre sminke trenger du. Men det er sminke i boka. Forlaget mitt insisterte!