Nicole Hockley, Mother a Sandy Hook Victim, snakker om Parkland og Gun Control

Det har gått fem år siden Sandy Hook-skytingen. Jeg liker ikke å snakke om den dagen. Jeg har fortalt historien så mange ganger, og jeg kan ikke fortsette å traumatisere meg selv på nytt. Det er ikke sunt. Men fra min egen erfaring med å miste sønnen min Dylan til en masseskyting, kjenner jeg sjokket og sinnet og fornektelsen som foreldrene i Parkland går gjennom. Hele verden deres er revet ut under føttene deres. De har å gjøre med den enorme sorgen over å vite at de aldri vil se barnet sitt, som de elsker så høyt, noen gang igjen. Ingen foreldre ønsker å tenke på å prøve å planlegge barnets begravelse. Det kan være veldig lammende, noe som for noen betyr å stenge helt ned. Andre mennesker ønsker å si fra veldig tidlig og veldig tydelig. Jeg var en forelder som ønsket å si fra.

En uke etter Sandy Hook-skytingen, i begravelsen til min 6 år gamle sønn Dylan, begynte jeg å snakke om endringen som måtte skje. Jeg visste ikke noe om våpenvold den gang, men jeg ville sikre at ingen måtte gå gjennom dette igjen. Det var det som førte meg til samfunnsgruppen

Oppdraget vårt er ganske enkelt: stopp våpenvold før den starter. Vi vet at våpenvold – enten det er selvmord, familievold, gjengvold eller masseskyting – er kan forebygges fordi det i nesten alle omstendigheter allerede er tegn og signaler [på problemer] på forhånd. Vi lærer folk hvordan de kan gjenkjenne disse tegnene og hvordan de kan gripe inn slik at en situasjon ikke eskalerer til vold. Sandy Hook Promise går allerede på mange skoler i Florida, og vi har snakket med Broward County [Parklands fylke] ​​i ganske lang tid om å bringe programmene våre dit. Det er det vi gjør. Men det var ikke derfor jeg dro ned til Parkland dagen etter skytingen på Marjory Stoneman Douglas High School. Jeg dro til Parkland for bare å være til tjeneste som menneske og som forelder som hadde opplevd noe lignende.

RELATERT: Jeg overlevde Parkland Shooting. Her er hvorfor jeg er klar til å gå tilbake til skolen

Jeg møtte byens tjenestemenn og ga forbindelser til tjenestemenn i Newtown skoledistrikt [Sandy Hook Elementary Schools distrikt] som hadde vært gjennom dette før. Jeg håpet de kunne gi veiledning, for det er ingen lekebok om hvordan man skal håndtere en masseskyting. Du må raskt tenke på ting som, 'Hvordan skal vi kommunisere? Hvordan skal vi støtte ofrenes familier? Hvordan skal vi hjelpe elevene tilbake til skolen? Hvordan skal vi håndtere tilstrømningen av støtte og terapi og folk som ønsker å skrive brev og sende kondolanser og gaver og all den generelle kontakten? 'Det er så mye velvilje som strømmer inn i et fellesskap etter noe sånt som dette skjer. Men det kan være mye å klare. Jeg ville ha hjelp.

Jeg møtte noen overlevende også. Det var mektig. Jeg må innrømme, da forespørselen først kom om at jeg skulle være med et CBS-intervju med overlevende Cameron [Kasky] og Sophie [Whitney], sa jeg først nei. Jeg var veldig nervøs for å gjøre et intervju og få det sett på som en iscenesatt ting. Jeg vil aldri utnytte noen – jeg husker hvordan det føles. Jeg vil ikke at folk kryper over disse barna eller andre overlevende. Du må tilby din hjelp på deres premisser og møte dem der de er. Derfor ble jeg endelig enig da jeg fikk en ny telefon som sa at spesielt Cameron virkelig ønsket å møte meg.

På den ene siden var det vanskelig for meg å møte dem fordi jeg vet hva de har opplevd, jeg har en følelse av veien foran dem, og jeg forstår hvor vanskelig det er å takle traumet alene – ikke bry deg om også å heve stemmen for endring. Det fikk frem moren i meg. Dette er 17 år gamle barn, og jeg bruker ikke ordet "barn" lett. Jeg ville bare holde dem og klemme dem og beskytte dem mot alt som kommer nedover linjen. På den annen side var det fantastisk å møte dem fordi de bringer denne unike stemmen til saken. De har så mye energi, drivkraft og engasjement. Og hvordan de har organisert seg på sosiale medier er fenomenal. Mengden barn de har fått til å reise seg og si: «Hei, dere voksne kunne ikke få det til. Så nå forteller vi deg at vi trenger at du gjør noe for å redde livene våre," jeg mener, det er kraftige ting. Det er mye sterkere enn en forelder som tar til orde for et barn som de mistet fordi et barn som tar til orde for seg selv har en annen energi og følelse av at det haster.

RELATERT: Melania Trump berømmet tenåringer i Parkland som marsjerer mot ektemannens retningslinjer for våpenkontroll

Det har vært mer vedvarende støy og volum fra menneskene bak [våpensikkerhetsbevegelsen] de siste årene, som vokser for hver skyting. Det er en forferdelig ting å si, men jeg tror at hvis Sandy Hook ikke hadde skjedd, ville vi kanskje ikke sett det samme nivået av reaksjon på Parkland som vi ser akkurat nå. Her er vi igjen, fem år senere. Vi har ikke gjort nok fremskritt. Vi gjør ikke de rette tingene for å beskytte barna våre. Dette er alle disse barna, som gikk på barneskolen da Sandy Hook skjedde, har opplevd hele livet – skoleskyting og aktive skyteøvelser. Det føles som om vi har bygget mot dette vippepunktet. Jeg hater at 17 mennesker er døde som ikke behøvde å dø hvis vi hadde kommet oss raskere som et land. Men jeg tror vi endelig er her og virkelig klar for endring – det kommer bare ikke så raskt som vi ønsker.

VIDEO: Sandy Hook Mom, Nicole Hockley, gjør PEOPLEs liste over 25 kvinner som forandrer verden

Nasjonens puls må endres først før politikk kan følge. Fordi egentlig alt policy gjør er å forsterke en atferd du allerede har skapt. Forebygging av våpenvold har bygget seg opp på grasrotnivå for å være klar for politikken og politikken som skal følges. Det er det vi kommer til å se frem mot mellomvalget og valget i 2020. Tenk på det, Parkland-barna og generasjonene som de tar med seg til spørsmålet om våpensikkerhet er i ferd med å være i stemmerettsalder, hvis de ikke allerede er det. Jeg tror det vil være mer lovgivningsmessig fremgang enn det har vært de siste årene veldig snart, noe som er bra. Men vi må huske at dette fortsatt er relativt små skritt mot et større mål, som ikke er våpenkontroll – det er bare å holde barna våre trygge. Glem å ta bort våpen. Glem å gi folk flere våpen. Vi har mange våpen i landet vårt, og vi har et tilgangsproblem. Hvordan kan vi fikse dette? Det må være fokuset.

Akkurat nå ser jeg frem til The March for Our Lives. Sønnen min [Jake] og moren min kommer til å bli med meg til D.C. Det kommer til å bli en stor dag. Jeg tror det kan bli den største marsjen landet vårt har sett på lenge, lenge. Det er spennende hva som skjer i D.C. og i alle de andre byene der det vil være marsjer. Dette er betydelig. Det må være.

– Som fortalt til Shalayne Pulia