Modellen Mia Kang om hvordan boksing hjalp henne med å bekjempe kroppsdysmorfi

Tidlig i 2016 så jeg ut som om jeg «levde drømmen». Jeg var en fremgangsrik modell på Manhattan. Jeg reiste verden rundt for å fotografere. Jeg var på reklametavler for GUESS og dukket til og med opp i Sports Illustratedsitt badedraktproblem. Jeg dro på glamorøse fester og børstet skuldre med rappere, skuespillere og supermodeller.

Men i virkeligheten var jeg full av usikkerhet og led av angst som stammet fra kritikken jeg fikk. Folk ba meg gjøre ting som å sulte meg selv eller gå på gale, 10-dagers dietter som bare inneholder væske før skudd. Jeg var redd kroppen min aldri var god nok, tynn nok. Det kom til et punkt hvor jeg levde av Marlboro Lights, svart kaffe og alkohol. Når jeg trengte å spise noe, spiste jeg søppelmat, for så å løpe fra treningstime til treningstime for desperat å prøve å brenne av alt som hadde rørt leppene mine.

I SLEKT: Brooklyn Nine-Nine Skuespiller Stephanie Beatriz om å kjempe mot uordnet spising

Dette var ikke noe nytt – jeg begynte å modellere i en alder av 13, da mange jenter allerede sliter med kroppsbildeproblemer. Jeg ble vant til å høre folk kritisere kroppen min nesten daglig. Jeg trodde jeg hadde utviklet en tykk hud. Når kommentarene ville få meg til å føle at jeg var heslig og uverdig, sa jeg til meg selv at dette var akkurat slik bransjen jobbet. Jeg trodde det var normalt.

Til tross for suksessen min i fjor, sa folk fortsatt til meg at jeg aldri ville gjøre det virkelig gjør det med mindre hoftene mine var under 35 tommer. Det var absolutt ingen mildhet med det; det var «bare slik det fungerte». Det ble alt jeg kunne tenke på. Det presset fortsatte å bygge og bygge inni meg. Så, en dag snappet jeg. Jeg brøt sammen. Angsten min tok overhånd. Etter 15 år med dette sank jeg ned i en dyp depresjon, og forlot nesten ikke leiligheten min med mindre jeg måtte. Det føltes som om jeg hadde mistet evnen til å fysisk fortsette med livet mitt. Jeg visste at jeg spurte det umulige av meg selv da kroppen min motsto å gå ned i vekt og sinnet mitt motsto å takle alt.

Jeg trengte å gå vekk. Så jeg ba om en 10-dagers ferie for å dra til familien min i Thailand. Og det var der alt forandret seg.

Jeg fant et lokalt Muay Thai treningsstudio rett ved siden av huset mitt. (Muay Thai er en kampsport og Thailands nasjonalsport). For å være ærlig var jeg til å begynne med fortsatt fast i tankegangen om å bare prøve å gå ned i vekt jeg ble fortalt at jeg trengte. Trening hver dag ble til to ganger om dagen – og da føltes noe annerledes. For første gang ble jeg dømt på ytelsen min i stedet for utseendet mitt.

Jeg fant ydmykhet i denne kampsporten, hvor egoer ble stående ved døren. Disse menneskene brydde seg ikke om jeg var en modell eller en lege eller en rømt straffedømt – alt de ønsket var at jeg skulle vise like mye engasjement for sporten som de gjorde. Trenerne mine oppmuntret meg til å vokse sterkere i stedet for å kritisere hvordan kroppen min så ut mens jeg kjempet.

Muay Thai ble så mye mer enn bare en måte å gå ned i vekt på. Det var min flukt, og det fikk meg til å føle meg sterk. Jeg begynte å bli forelsket i sporten og den personen den hjalp meg å bli.

Den lærte meg også om ernæring. Det lærte meg å respektere kroppen min hvis jeg ville prestere, noe som innebar forbruk ekte næringsstoffer. Det var ikke lett å ta de første bitene, å lære å spise måltider jeg aldri ville ha drømt om å spise på modelldietten min. Men etter hvert lærte jeg at mat ikke er en belønning for trening eller sult; det er drivstoff for kroppen min.

Det høres utrolig ut å si at livet mitt snudde på 10 dager, og det gjorde det ikke. De første dagene med ferie ble til ni måneder med trening og opphold i en thailandsk treningsleir, hvor jeg tok et skritt tilbake fra modellering og viet min tid, hjerte og energi til Muay Thai.

RELATERT: Rapper Vic Mensa blir oppriktig om sin kamp med mental helse

Jeg begynte å gå opp i vekt i muskler. Jeg la på meg over 30 lbs, noe som var så vanskelig å forstå til å begynne med etter å ha brukt det som føltes som et helt liv på å prøve å være "mager". Jeg mistet ting som jeg ble fortalt var definisjonen på skjønnhet-som et lårgap, utstående kragebein og synlige hoftebein. I stedet, da jeg så meg i speilet, begynte jeg å se ting som sixpack magemuskler, en buet rumpe, tykke lår – ting jeg hadde blitt betinget til å tenke på som «uønsket». Men tall på en skala eller målebånd begynte å dukke opp ubetydelig. Jeg var stolt av min nye muskuløse bygning. For første gang var jeg virkelig glad bare for å være meg. Jeg elsket å lære noe jeg var lidenskapelig opptatt av uten å føle meg dømt. Muay Thai fikk meg til å føle meg sterkere fysisk og mentalt hver eneste dag.

Da jeg kom tilbake til New York holdt jeg på. Muay Thai er ikke bare en del av hverdagen min nå, men også av hvem jeg er som person. Jeg har aldri elsket meg selv mer. Jada, det er jobber jeg ikke får fordi jeg ikke har 35-tommers hofter, men dette er en risiko jeg vil ta for å prøve å gjøre en forskjell i bransjen og i min selvtillit.

Jeg sliter fortsatt, og vil sannsynligvis gjøre det resten av livet, med kroppsbilde. Men sporten min lærte meg hvordan jeg skal være glad og elske meg selv. Det hjalp meg å få tilgang til indre styrke jeg aldri visste at jeg hadde, noe som ga meg makt til å komme tilbake og ta et standpunkt på min egen måte når jeg var klar til å gå tilbake til modellering.

Nå nekter jeg å få skjønnhet diktert til meg. For lenge var jeg den usikre kvinnen som bladde gjennom sidene i et magasin og lurte på hvorfor jeg ikke så ut som modellene jeg så – og jeg faktisk var en av kvinnene i bladet.

Muay Thai hjalp meg å se at skjønnhet handler om selvtillit, lykke og styrke. Det hjalp meg å se at det som virkelig er viktig er kvinnen du er, ikke kvinnen du ser ut som. Nå vil jeg gjøre alt jeg kan for å oppmuntre kvinner som går gjennom noe som jeg gjorde til å elske seg selv og kroppen sin. Jeg vil se sterke, trygge, sunne kvinner som forbilder på reklametavler og i magasiner. Fordi at er vakkert for meg.