Hvordan Nicole Kidman nådde toppen av karrieren sin — igjen

Ta plass på en forstadsrestaurant i Nashville en tilfeldig morgen, og du kan se en høy, krøllete australsk skuespillerinne spise en eggehvit omelett blant stamgjestene. På denne spesielle vårmorgenen, mens jeg venter i hjørneboden i Noshville, hører jeg et tut av latter og deretter Nicole Kidman dukker opp, tilfeldig eskortert av countrysanger Vince Gill. Før han setter seg ned for en full frokost en messe over, slipper han henne av med meg og kunngjør at han fyller 60 dagen etter. "Si hei til kjæresten min," sier han til Kidman, med henvisning til mannen hennes, Keith Urban.

Noshville er ganske noe. Det er en deli i New York-stil i Green Hills befolket av en demografi som får Kidman og meg til å se ut som om vi hører hjemme ved barnas bord. «Å, jeg elsker dette stedet,» sier hun og hopper rundt som, ja, et barn. "Jeg gjør alt her."

Kidman, som fyller 50 år i sommer, er i sitt rette element, både fysisk og metaforisk. I starten av en fire måneder lang pause fra rygg-til-rygg-prosjekter, trekker hun pusten og tilbringer tid med Urban og deres to døtre, Sunday og Faith. Etter en mer enn tre tiår lang skuespillerkarriere – både rikelig belønnet og bevisst esoterisk – er hun i den uvanlige og strålende posisjonen å komme ut av den massive HBO-hitserien

VIDEO: Vi setter Nicole Kidmans Aussie-kunnskap på prøve

23. juni lanseres Sofia Coppolas gotiske borgerkrigsdrama, The Beguiled, en nyinnspilling av Clint Eastwood-klassikeren fra 1971. Kidman spiller rektor på en jenteskole som står overfor en ulv i Colin Farrells klær. Oppknappet, men ballsy, er karakteren hennes det motsatte av Kidman selv, som er ordbokens definisjon av sensitiv. Men jeg antar at det er derfor de kaller det skuespill.

LAURA BROWN: Jeg kommer meg fortsatt ikke over Store små løgner. For en triumf for voksne damer.

KIDMAN: Jeg sier alltid at når kvinner forenes og jobber sammen, er vi veldig mektige. En, fordi vi er veldig lojale. Og to, for når vi først er i det, er vi alle multitaskere, og vi kan få ting gjort. Det er en vakker ting når du faktisk kan få et prosjekt til å fungere basert på ekte vennskap.

LB: Så nydelig gammeldags.

NK: Det er en fin måte å jobbe på hvis du kan. For så mye som de sier "Business is business, personal is personal" eller "Ikke ta det personlig", tror jeg vi alle tar det personlig, ikke sant? Jeg vet ikke hvordan jeg skal la være. Jeg er en sensitiv person, og jeg takler mennesker på den måten også.

LB: Du har alltid verdsatt intime vennskap.

NK: Ja, hvis jeg skal ha en fest, vil jeg ha den med venninnene mine og vennene mine og mannens venner. Vi har middagsselskap eller drar bort sammen. Vi prøver faktisk å organisere en jentehelg akkurat nå. Vi sender en gruppe-tekstmelding "Hvilken dato kan du gjøre?"

LB: Du og Naomi Watts har vært venner i mer enn 30 år. Hvor ofte ser du henne?

NK: Jeg ser henne kanskje ikke, men vi snakker mye. Vi var på telefonen i en time her om dagen. Det er hun jeg prøver å få en tur sammen med, bare for å ha litt tid.

LB: Hva gjør du til 50-årsdagen din?

NK: Har ikke bestemt meg.

LB: Vil du gjøre noe stort?

NK: Nei. Jeg, stor?

LB: "Stor" som i "gå bort et sted."

NK: Ja kanskje. Keith og jeg kan gå på tur med jentene. Eller bare gå til stranden, svømme og være sammen. Naomi prøver å få meg til å ha en fest. Jeg skal nok til Australia og se henne og moren min.

LB: Du reiser som en gal. Sover du godt på fly?

NK: Ja, jeg vil alltid velge et nattfly. Jeg er litt nede. Jeg tok på meg jammies. Jeg endrer tiden. Jeg har lest alle de tingene om hvordan man bekjemper jetlag – i magasinet ditt! Jeg reiser til og med med min egen pute. Min komfort er min egen pute, som en baby. Jeg har babyegenskaper. [ler]

LB: Du ble akkurat ferdig Urørlig, og nå har du fri i fire måneder, ikke sant?

NK: Ja, jeg skal på noen ekskursjoner for UN Women. [Kidman er mangeårig UN Women Goodwill-ambassadør.] Og jeg kommer til å gjøre alle de egenomsorgs tingene jeg ikke har vært i stand til å gjøre fordi jeg jobbet. Når du har barn, er det et stort syndrom der du setter alle foran deg selv, og jeg faller inn i den vanen regelmessig. Jeg må få døtrene mine på skolen, og skolen begynner tidlig.

LB: Jeg elsker hvordan Keith kom til cover-shoot-settet i går og deretter ble på en måte rolig. Dere er så lette med hverandre.

NK: Han skulle komme ned og hente meg, og jeg sa: "Nei, ikke bekymre deg. Bare spis middag med barna, så løper jeg hjem."

LB: Alle legger merke til hvor fysisk tett dere er.

NK: Ja. Du har vært på festene våre. Det er venner og familie.

LB: Og da jeg var med deg i Sydney sist jul, presten din! Han var fantastisk.

NK: Far Coleman, vår familieprest – han er 90 år. Han har gjort mye for oss: bryllup, fødsler, dåp og begravelser.

LB: Du omgir deg med menneskene du elsker og stoler på. Hjelper det når du drar for å skyte eller for å promotere noe i flere uker av gangen? Hvordan gir det ene drivstoff til det andre?

NK: Så mye som det ser veldig glitrende ut, er skuespill en jobb for meg. Jeg er ikke en kjendis som kommer til å gå ut bare fordi. Det er ikke min natur.

LB: Anda på dammen er deg i en Gucci-kjole på en premiere, men beina går under vannet hele tiden.

NK: Anda på dammen er 20 prosent av livet mitt, men det er mitt valg. Jeg er naturlig nok en introvert.

LB: Fortell meg litt om prosessen med å komme inn i en karakter. Når du er i en vanskelig rolle, føler du deg fortsatt sløyd når du kommer hjem?

NK: På Store små løgner Jeg ble helt forstyrret av det. Den penetrerte. Alt gjør det på forskjellige måter, men det er stedet du eksisterer når du jobber kreativt. Det er ikke noe annet alternativ. Det er et trekk. Jeg måtte finne et annet sted å plassere all den energien ellers.

LB: Hvor lang tid tar det å komme ned fra forestillinger?

NK: Noen vil jeg kaste bort det øyeblikket jeg går bort, og andre ikke så mye. Celeste på Store små løgner tok lang tid å gå fra. Det handlet også om [vold i hjemmet] som er veldig, veldig tilstede. Jeg møter mennesker hele tiden som går gjennom det. Og jeg opplevde det på den måten der jeg kom hjem og ble fysisk skadet til tider. Og Keith var som en beroligende balsam, fordi jeg kom hjem til en mann som ikke var slik. Men jeg hadde en fot i begge verdener. Det var punkter der jeg lå på gulvet og bare gråt, og jeg måtte holde meg i det. Jeg ble dypt berørt av det. Men det er tingens natur når du virkelig prøver å være autentisk.

LB: Du presser det alltid med dine valg. Hvor ambisiøs er du?

NK: Jeg er ikke. Jeg tror da jeg var yngre hadde jeg alle disse utrolige drømmene og ideene. Nå kjører jeg den. Jeg er sikker på at det er en flyt til ting, men jeg ville ikke vite hvordan jeg skulle tyde det.

LB: Du kan hvile helt på laurbærene – og Oscar – på dette tidspunktet.

NK: Jeg tror på å gi den alt du har, gjøre ditt beste så du ikke går rundt og sier: "Jøss, jeg skulle ønske jeg bare hadde forpliktet meg til det litt mer." Du kommer ikke alltid til å klare det.

LB: Du er en så seig underholder.

NK: Er den seig? Jeg vet ikke hva det er. Kunst har gitt meg så mye. Det har reddet livet mitt til tider.

LB: Du må finne tingen i livet som kommer til å drive deg og redde deg, tingen du kan bidra med til uansett felt det er – teater, mote...

NK: Det er drømmer knyttet til mote. Når det presenteres på en måte der du går [gisp], får det deg bare til å føle deg bra. Det lar meg uttrykke hva jeg føler, som i, jeg vil ha det på meg fordi det faktisk er mitt opprør akkurat nå. Eller det er min måte å passe inn på. Eller det er min måte å si nei på. Eller det er min måte å si at jeg er annerledes. Jeg vokste opp med en bestemor og en mor som elsket klær.

LB: Hvem var de første designerne som virkelig snakket til deg?

NK: Jeg husker da jeg først møtte John Galliano og jeg så ham jobbe i Paris hos Dior. Og også Karl Lagerfeld, alle de Chanel-kjolene. Men så, du vet, [kostymedesigner] Janet Patterson var en av de store. Hun gjorde Piano og Portrettet av en dame.

LB: Oppbevarer du mye?

NK: Jeg gir brudekjolen min, Balenciaga-en som Nicolas Ghesquière gjorde for meg, til en australsk utstilling kalt «Love». Jeg vil støtte alt som støtter kjærlighet. Virkelig. Er det ikke essensen av alt? Det kan helbrede så mange ting. God kjærlighet, søt kjærlighet, snill kjærlighet, mild kjærlighet, kraftig kjærlighet. Det er så mange forskjellige former for kjærlighet, som så fører til tap, som så fører til alle de primære følelsene. Vi kjenner alle barn som er oppdratt med kjærlighet. Du kan se dem.

LB: Du har oppdratt barn på to forskjellige tidspunkter i livet ditt – Isabella og Connor, som er 24 og 22, og nå Sunday og Faith, som er 9 og 6.

NK: Jeg antar at grunnlaget for hvem jeg er er mor. Jeg er det eldste barnet i familien min, noe som sikkert har mye å gjøre med å pleie og ta vare på mennesker. Så, ja, mange av mine krefter er morslige. Jeg mener, de er også romantiske. Jeg har alltid valgt å ha dype, intense romantiske forhold. Jeg flakser ikke rundt, Laura. Jeg tusler ikke. Det er den jeg er, og min mor har alltid sagt det: "Du er bare et barn som fester seg."

LB: "Nicole Kidman, hun gjorde det ikke halvfrekvent. Hun ga den full rumpa."

NK: Jeg liker veldig godt å komme inn der. Forholdet mitt til moren min er veldig intimt og ekte. Jeg hører dype sannheter fra henne, fordi hun i en alder av 77 har funnet dem i en mannsalder.

LB: Jeg tror du får dem frem i folk også.

NK: Det er derfor jeg har kjærester jeg har kjent i bokstavelig talt 30 eller 40 år. De er heltene i livet mitt – de har navigert i utrolige ting, oppdratt barna sine og er fortsatt der inne med åpne hjerter og klare øyne. Og søsteren min, Antonia, som tar jusgraden sin akkurat nå og har seks barn, kan du tro henne? Og hun er i 40-årene. Hun er fortsatt i Singapore. Det er min yngre søster.

LB: Det er en stille styrke til kvinnene i familien din.

NK: Ja. Og vi har søskenbarn – alle sammen, vi er alle veldig nære. Vi er veldig kvinnedrevne. Jeg tror det er derfor tapet av faren min for tre år siden var så, så ødeleggende, fordi det bare er noen få menn i familien vår. Søsteren min har de fire guttene nå, så de kommer opp i rekkene.

LB: Jeg møtte faren din en gang, til middag. Jeg kunne ha snakket med ham hele natten. Jeg fant ham så klok.

NK: Jeg tror han er der oppe og ser ut over oss. Jeg håper. Jeg føler ham. Alle som har mistet en forelder de var nær kan relatere seg til. Og det er godt å snakke om det, fordi det holder dem en del av verden.

LB: Når du jobber, synes du det er vanskelig å holde tritt med alle? Hvordan gjør du?

NK: jeg ringer. Folk sender tekstmeldinger, og så sender jeg en melding tilbake «Bare ring meg». Jeg liker stemmen. Keith og jeg sender aldri tekstmeldinger. Vi ringer. Det er bare det vi alltid har gjort. Vi er gammeldagse.

LB: Hva er en perfekt dag for deg?

NK: I helgene henger vi bare – våkn opp, hent avisen. Vi spiser sammen som en familie, frokost og middag alltid. Vi er veldig, veldig tette. Det er slik jeg ble oppdratt. Det er det jeg vet.