Hvordan Lindsey Vonn kjempet seg tilbake fra karrieretruende skader

Lindsey Vonn skal gå i bakken ved OL i 2018, men 33-åringens vei til Pyeongchang har ikke vært lett. Sammen med 80 verdenscupseire og to olympiske medaljer har hun pådratt seg to skader som truet med å avslutte karrieren hennes. Her forteller Vonn hvordan hun kom seg, fysisk og mentalt, for å komme tilbake sterkere enn noen gang.

Jeg har alltid vært veldig målrettet – i karrieren min og i livet generelt. Jeg er tilfeldigvis den typen som presser grensen til enhver tid, enten jeg står på ski eller kjører bil. Så det er vanskelig for meg å si om jeg noen gang presser meg selv også langt. Jeg krasjet ved verdensmesterskapet i 2013, og rev i ACL og MCL og resulterte i et tibialplatåbrudd. Det ble starten på en lang liste med skader. Men jeg kjempet meg tilbake, og jeg følte meg definitivt klar for OL i Sotsji i 2014 – helt til jeg rev ACL på nytt rett før lekene. Jeg prøvde å fortsette å gå på ski på den, noe som ikke gikk bra. Til slutt skapte jeg mer skade, noe som førte til de vanskeligste to årene i karrieren min, da jeg jobbet meg tilbake til å kunne gå, og deretter gå på ski.

Det var ødeleggende å gå glipp av OL i Sotsji etter at jeg allerede hadde kjempet så hardt for å komme tilbake fra samme skade. Det var ganske deprimerende, og det var vanskelig å klatre ut av stedet jeg var på. Det var egentlig tanken på å gå på ski og være på fjellet igjen som holdt meg i gang, og jeg jobbet hardt for å komme tilbake dit. Jeg vet ikke hvor jeg ville havnet hvis jeg ikke hadde det målet.

RELATERT: I den olympiske landsbyen er kondomer ubegrenset og det sveitsiske huset gir de beste festene

Etter mye fysioterapi kunne jeg stå på ski igjen. Men det var ikke slutten. Mindre enn to år etter at jeg kom tilbake i bakken, krasjet jeg igjen i november 2016, denne gangen resulterte i en spiralfraktur av humerus, med nerveskade. Jeg hadde ingen følelse i hånden på flere uker. Det var sannsynligvis den skumleste skaden jeg noen gang har hatt, for ingen kunne fortelle meg om jeg ville få tilbake funksjonen til hånden min. Jeg kunne ikke skrive; Jeg kunne ikke stave navnet mitt; Jeg kunne ikke spise mat; Jeg klarte ikke engang å børste håret.

Det var veldig vanskelig å være positiv, men jeg var heldig som hadde mye støtte fra venner og familie. Søsteren min var der med meg for operasjon og tok seg virkelig av meg, la meg i seng og lagde mat til meg. Fysioterapeuten min, Lindsay Winninger, dro meg ut av sengen når jeg ikke følte at jeg kunne gjøre det. Jeg var bare så nede. Det endte med at jeg fikk en hund, Leo, som var blitt påkjørt av en bil. Han hadde et kneproblem også, så vi var følgesvenner.

RELATERT: Her er en sniktitt på de beste vinter-OL-uniformene 2018 fra hele verden

Når du kommer tilbake fra en skade, må du fokusere på de små stegene og de små seirene. Det er for frustrerende å tenke langsiktig. Noen dager er bedre enn andre, og det er mye lettere å håndtere, mentalt, når du fokuserer på øyeblikket. Det er ikke mye du kan gjøre rett etter operasjonen, så det er for det meste utvalg av bevegelsesøvelser og manuell terapi i begynnelsen. Etter hvert som du utvikler deg, begynner du å jobbe med styrke. Etter armskaden min brukte jeg fem timer om dagen på å jobbe med bevegelsesområdet og bare prøve å få følelsen tilbake i hendene. Jeg brukte mye tid i boblebadet, fordi det øker sirkulasjonen til nerven og jeg prøvde å få fingrene til å aktiveres. Noen dager ville målet mitt bare være å bøye pekefingeren og jeg ville sitte i vannet og konsentrere meg om å bevege den.

Selv når rehabiliteringen ikke var så fysisk belastende, var det alltid veldig mentalt belastende. Du legger alt du har i det. Helt siden min første skade har målet mitt alltid vært å komme tilbake sterkere enn jeg var før. Selvfølgelig, med skader, vet du aldri om du vil være i stand til å gjøre det. Men jeg var utholdende og ga aldri opp, og det hjalp meg tilbake til toppen. Fysisk sett har det definitivt tatt sin belastning på kroppen min. Det er en konstant kamp. Men skadene mine gjorde meg så mye sterkere som person - jeg er mye tøffere mentalt enn jeg var før.

I januar 2017 kunne jeg endelig stå på ski igjen og tenke på trening til OL 2018. Nå må jeg varme opp kneet hver morgen, og hvis jeg vil trene hardt, må jeg sørge for at jeg tar vare på mine tidligere skader. Jeg tenker alltid på det.

RELATERT: Denne bedårende bror-og-søster Ice Dancing Duo er i ferd med å ta OL med storm

Jeg er definitivt mer bevisst på kroppen min og hva den er i stand til nå enn jeg var før. Jeg vet hva jeg bør og ikke bør gjøre. I sommer tok jeg to fysioterapiøkter om dagen, fem eller seks dager i uken. Når jeg begynte å gå på ski igjen, holdt jeg på tre til fire timer om morgenen og trente så et par timer på ettermiddagen. Nå som jeg er i løpssesongen prøver jeg å få minst to løft i løpet av en uke. Det er egentlig aldri en dag hvor jeg ikke gjør noe – jeg enten løper, kjører på ski, på treningsstudioet eller restituerer på ettermiddagen. Det er ikke mye fri i sesongen.

Når jeg ikke trener eller går på ski, tilbringer jeg tid med hundene mine. De har hatt en enorm, positiv innvirkning på restitusjonen min og livet mitt generelt. To år etter at jeg fikk Leo, fikk jeg en annen hund som het Bear. Nå reiser jeg med min lille kong Charles som heter Lucy. Hun hjelper meg å slappe av på veien, som er den vanskeligste tiden for meg. Du er alltid rundt mennesker, men på slutten av dagen er du på hotellrommet ditt og er alene – noe som er ganske deprimerende. Så å ha henne rundt hjelper meg på en måte å slappe av, og da føles hvert hotell som hjemme fordi hun er der. Jeg pleier å se på Lov og orden, spesielt hvis jeg har en dårlig dag. Av en eller annen grunn gjør det bare verden bedre, og da føler jeg meg bedre.

RELATERT: Vanæret tidligere gymnastikkdoktor Larry Nassar dømt til 175 år for seksuelt misbruk av jenter

Jeg tror at alt skjer av en grunn, og jeg vet at jeg kommer til disse OL og at alt kommer til å bli som det skal. Likevel er skirenn en iboende farlig sport. Uansett hvor mye jeg prøver å være forsiktig og trygg og ikke ta for mye risiko alle tiden er det fortsatt farlig. Det er en del av jobben, og jeg vet at det er en mulighet. Jeg er 99 prosent sikker på at dette året kommer til å bli mitt siste OL. Kroppen min har vært gjennom vrien, og jeg er ikke sikker på hvor mye lenger jeg kommer til å klare å gå på ski. Men jeg skal prøve å stå på ski så lenge jeg kan. Jeg blir stadig inspirert av en som Roger Federer, fordi mange avskrev ham da han hadde å gjøre med skader for noen år siden. De trodde alle han var ferdig, men han kom tilbake og han har 20 Grand Slam-titler. Jeg har fortsatt mye igjen i meg også.

Gjennom alle oppturer og nedturer i karrieren min har skadene mine gjort meg mye sterkere enn jeg ville vært hvis jeg hadde fortsatt å vinne uten noen hindringer. Motgang får deg virkelig til å sette pris på alt du har – og jeg er virkelig heldig som kan stå på ski og gjøre det jeg elsker hver eneste dag.

—Som fortalt til Samantha Simon