Hvis du spør meg hva favorittfilmen min er, vil jeg 1) fortelle deg at det er et frekt spørsmål, og 2) forklare at hvis jeg hadde å velge, ville det være en tre-veis uavgjort mellom Moonstruck, Si noe, og Dirty Dancing (nei, jeg har ikke oppdatert dette svaret siden 1989). Som dette svaret kan antyde, elsker jeg en god rom-com - men ikke hvilken som helst rom-com (jeg lyver, hvilken som helst rom-com). Jeg foretrekker min romantiske komedie med en side av kaldt, hardt, avstivende virkelighet. Gi meg lykkelig i alle sine dager, men gi meg også en kynisk enke og en tragedie fremkalt av brødskjærer; gi meg Peter Gabriel og faderlig underslag; gi meg utroskap og klassekonflikt på et Catskills resort. Gitt disse smakene kjente jeg Norges off-beat romantiske drama, Den verste personen i verden, ville vært akkurat mitt filmmerke.
Den siste delen av Joachim Triers Oslo-trilogi følger Julie (Renate Reinsve) gjennom 20- og 30-årene som hun begår alle slags tusenårssynder (fra emosjonelle anliggender til de mest grove av shroms-feiringer). Og mens romantiske forhold trekker mye av filmens fokus, driver Julies forhold til seg selv til syvende og sist fortellingen gjennom sin vidstrakte 14-delte bane – som er delt inn i en prolog, 12 kapitler og en epilog.
Hvis du håper denne filmen ender med en flashmob som piruetterer til «Yellow», er det bare å se Netflix i stedet. Verdens verste person er fantastisk og oppfinnsom og en haug med andre overbrukte adjektiver, men mye av sjarmen er avhengig av det faktum at Julies livet er mye som folk flest: det er overraskende og forvirrende og ironisk og ødeleggende (og en haug med andre overbrukte adjektiver).
Definisjonen av "rom-com" ser ut til å skifte, og det er en god ting. Selv om jeg aldri vil si nei til Vanessa Hudgens i tre eksemplarer eller Jennifer Lopez i … noe, er det en viss merkelighet å se på en verden som tilsynelatende er så enkel og ulik vår egen. Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men ting er det dyster der ute, og jeg foreslår ikke at vi begrenser underholdningen vår til å nusse gjennom ekstravisninger av Ukuttede edelstener, men å ignorere omstendighetene i vår unike virkelighet kan nesten føles mer skurrende enn å faktisk leve gjennom dem.
RELATERT: De 9 beste filmene vi så på Sundance Film Festival 2022
Kanskje det den moderne rom-com virkelig trenger er rebranding. Begrepet "rom-dram" er tørt hev-fremkallende (må vi gjøre hver beskrivelse søt?), så la oss bare si at den romantiske dramadien har erstattet den romantiske komedien. Min rom-com trifecta var forut for sin tid. Det vi trenger er ikke store gester og frekke bestevenner, det er lavgradig psykisk sykdom og innsats.
Verdens verste person grenser godt på grensen mellom dagens angst og eskapisme. Selv om den ble filmet høsten 2020, spiller pandemien bare inn i én del av det segmenterte fortelling - vi blir ikke kvalt av apokalyptisk tyngde, men vi er heller ikke lullet inn i en fluffy falsk rolig. Julies reise gir oss balanse, en samling treffsøte og feiltenninger i like stor grad.
Og selv om det å være tusenår i Norge kommer med andre hindringer enn å være tusenår i Amerika, det er en forfriskende holdning til Julies utforskning av voksenlivet (uansett hvordan målløs). Hun er i 30-årene og jobber som ekspeditør i en bokhandel - og, i et velkomment skifte fra normen, er ikke dette et plot-definerende poeng av skam. Selv om hun har ambisjoner som strekker seg utover butikken, er ikke Julie definert av karrieren hennes eller ideen om at hun burde være et annet sted enn der hun er til enhver tid.
Den sanne magien til Verdens verste person er at til tross for oppriktigheten i dens fremstilling av tidlig voksen alder, er den fortsatt herlig å se på. Etter 127 minutter med uventede omveier, går du bort og føler deg ikke oppblåst av livets uforutsigbarhet, men håpefull. Hvis vi bare kunne finne en måte å føle oss sånn utenfor skjermen...
The Worst Person in The World åpner i L.A. og N.Y.C. feb. 4 og utvides landsdekkende feb. 11.