Alle som noen gang har bodd i eller besøkt Los Angeles vet at motorveiene her ikke er steder du faktisk ønsker å tilbringe tid.
De er stedene vi er tvunget til å være mens vi faktisk er på vei andre steder. Passasjer til våre destinasjoner. Nødvendige onder og tilsynelatende den "raskeste" måten å komme seg fra punkt A til punkt B i en overbefolket by.
Lagre til åpningsscenen i La La Land, der byens motorveier ble forvandlet til en fantastisk, fargerik, livlig scene for et optimistisk musikalsk nummer, i virkeligheten er de triste grå stier kvalt av snerrende trafikklinjer – biler på biler fulle av utålmodige, misfornøyde pendlere som sender ut eksosstrømmer som så mange som svimler klager.
Det var på et så håpløst sted jeg fant kjærligheten da mannen min, fotografen Art Streiber, fridde til meg på Santa Monica Freeway, eller som lokalbefolkningen omtaler det, "De 10." For å være presis var det ved La Brea-utgangen, hvor man ville gå av hvis de ville besøke LACMA eller The La Brea Tar Pits eller kanskje den kule butikken American Fille.
Vi hadde vært sammen i noen år og jobbet på den tiden sammen i sentrum av L.A. byrået til et nasjonalt motemagasin og avis, han som fotograf og jeg som redaktør/journalist. Denne dagen var vi i den rødbrune Volkswagen Jetta hans, på vei til en moteshoot.
Da vi nærmet oss La Brea-utgangen, ba han meg nonchalant om å åpne hanskerommet hans fordi han sa at han trengte solbrillene sine. Jeg syntes det var en merkelig forespørsel siden det var en grå morgen (vi kaller det "juni-dysterhet"), men jeg åpnet rom og så umiddelbart en av de små, avslørende svarte fløyelsboksene – den typen som holder, gulp, forlovelsesringer.
Overrasket, sjokkert og kanskje litt redd – jeg slengte igjen døren.
"Øh, jeg ser ikke brillene dine," sa jeg. "Er du sikker på at de var der inne?"
Uforskrekket trakk han bilen rolig over til siden av veien.
"Hva gjør du?" skrek jeg.
Å stoppe langs siden av motorveien, med mindre du kanskje har et flatt dekk, er vanligvis ikke en smart idé. Men jeg visste hva han gjorde, og det skremte og begeistret meg på samme tid. Jeg var i en tåke da han gikk rundt til bagasjerommet. Jeg strøk på nakken for å se hva han holdt på med og så ham fjerne kameraet sammen med et stativ og en flaske champagne.
Han åpnet den avkjølte champagnen, satte opp kameraet og kom så til passasjersiden av bilen. Da han åpnet døren, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte.
Han fisket ringboksen fra hanskerommet, gikk på kne og sa «Glynis Costin, vil du være så snill å gifte deg med meg?»
Mens massive lastebiler og små sportsbiler kjørte forbi oss, svarte jeg gråtende og ettertrykkelig: "Ja!"
Han satte den klassiske diamantslipte stjernekasteren på venstre ringfinger og kysset meg akkurat da kameraet hans gikk av, og fanget øyeblikket. Riktignok hadde jeg faktisk funnet kjærligheten mye før dette øyeblikket. Men "avtalen", kjærlighetserklæringen, den gjensidige avtalen om at vi ønsket å tilbringe resten av livet sammen, var sementert på dette håpløse stedet laget av sement og betong, med horder av fremmede som suser forbi oss som uvitende vitner.
Etter at han satte seg tilbake i bilen og vi dro til oppdraget vårt, beundret jeg min nye maskinvare og spurte ham (gjennom min latter og tårer) hvorfor han hadde valgt Santa Monica Freeway.
"Det er her vi tilbringer mesteparten av tiden vår," svarte han. "Og vi har hatt mange fantastiske, dype samtaler her. Det kan til og med være her jeg ble forelsket i deg.»
Jeg måtte innrømme at han hadde rett. Å sitte fast i trafikkorkene hadde gitt oss mye tid til å virkelig bli kjent med hverandre og ha meningsfulle samtaler om alt fra musikk og filmer til familie, religion og politikk.
"Og hvorfor La Brea-avkjørselen?" jeg sonderte.
"Du vil huske dette øyeblikket akkurat når du går forbi her." Han smilte. "Som er mye." Det hadde han også rett i.
Mange år og to døtre senere jobber vi ikke i sentrum lenger. Men hvis jeg – eller vi – skal si, en konsert på Staples Center eller en baseballkamp på Dodgers Stadium, og trafikken er dårlig, har jeg i det minste grunn til å smile når jeg passerer La Brea-avkjørselen.
