Som en 20-årig veteran innen rapportering og kritikk på den røde løperen har jeg hatt utallige anledninger til å observere både gode og dårlige – og jeg snakker ikke om kjolene her, men heller om mediedekningen som følger dem. Jeg har en dyp empati for enhver skuespiller, enten de blir betalt av designere for å promotere denne kjolen eller det halskjedet, som noen gang har møtt motepolitiets vrede. Jeg blir også fornærmet av tv-gimmicker som mani-cam eller kamerateam som lerende panorerer kvinner fra nakken til anklene mens de knapt ser på mennene. Bedriften med å prime for den røde løperen er en merkelig bransje, og selv etter alle disse årene med målbevisst å ta slag når det er mulig, kan jeg ikke rettferdiggjør fullstendig den iboende grusomheten ved å dømme det beste og det verste utover det åpenbare faktum at nesten alle ser ut til å like å snakke om dem så mye.
Og likevel har jeg funnet meg selv litt defensiv overfor praksisen i møte med planer blant mange skuespillere om å bære svart til Golden Globes. Designet for å rette oppmerksomheten mot en banebrytende handlingsplan mot seksuell trakassering, kalt
Tiden er ute og støttet av hundrevis av Hollywood-fagfolk, gesten er ganske genial – deres imponerende budskap vil utvilsomt formørke den vanlige hva-har-du-sliten på den røde løperen denne søndagskvelden. Samtidig er jeg bekymret for at arrangementet vil ligne noe som en motebegravelse, og synd på troppene til stylister, designere og kjendiser som har måttet gjøre forhastede justeringer for å møte denne uoffisielle nye kleskode. Jeg har også hørt fra noen designere som frykter at mote blir straffet på en eller annen måte.Men jeg synes ikke synd på dem alle, egentlig. Ved videre refleksjon er jeg spent på å se hvordan alle reiser seg for å møte denne utfordringen. Selv om jeg kanskje foretrukket en mer positiv farge å samle meg bak (svart er så trist, synes du ikke?), forstår jeg hvorfor de valgte å ta i bruk den tradisjonelle estetikken til menns smoking, og fremhever det faktum at knapt noen spør mannlige skuespillere om hva de har på seg til begivenhet. Og til de mennene som sier at de har på seg svart til Globes til støtte for kvinnebevegelsen, sier jeg du vil gå mye lenger ved å bære lavt skarlagenrød og utsette deg selv for kritikernes sleng for en gang. Ikke desto mindre, når det gjelder å gjøre en slik protest ved å bruke mote ved en prisutdeling, vil en fullskala black-out være umåtelig mer potent enn bare å bære et bånd som en påminnelse om en sak.
Det er av denne grunn at jeg vil hevde at det fortsatt er viktig å observere, kritisere, og ja – å bedømme – hva de har på seg på den røde løperen søndag kveld. Mote, på sitt aller beste, er et kraftig verktøy for kommunikasjon, som skaperne av Time's Up sikkert anerkjent, så jeg tviler oppriktig på at noen vil bruke anledningen som en unnskyldning for å slappe av i noe kjedelig. Faktisk forventer jeg at vi vil se mer kreativitet enn vanlig, både fra designere som har omfavnet kallet og fra kvinner som ikke ser på mote som fienden.
Å velge å bruke svart er en bevisst refleksjon av kraften til deres kollektive stemmer, men hver person er også et individ med et eget sinn, og har antagelig noe å si. Å tilskrive en slik beslutning utelukkende et ønske om å delta i en bevegelse er å undervurdere kvinnen som bærer kjolen.
