Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg elsket pins. Moren min brukte dem ofte, så jeg vokste opp med ideen om at de var en stilig og morsom måte å vise frem personligheten din på. Men det var ikke før jeg ble USAs ambassadør i FN i 1993 at jeg innså at smykker kunne få en helt ny betydning.
Den gang var det ikke mange kvinner som var en del av internasjonale forhandlinger; faktisk var jeg den eneste i hele sikkerhetsrådet. Våpenhvilen i Persia-gulfkrigen [i 1991] hadde blitt oversatt til en rekke sanksjonsvedtak, og det var min oppgave å sørge for at sanksjonene holdt seg. Ved å gjøre det kritiserte jeg [den irakiske diktatoren] Saddam Hussein praktisk talt hver dag, noe han fortjente, fordi han hadde invadert Kuwait og nektet å følge resolusjonene.
Plutselig kom det ut et dikt i den [regjeringskontrollerte] irakiske pressen som sammenlignet meg med mange ting, blant dem en "enestående slange." Den minnet meg om en slangenål jeg hadde hjemme, så da jeg skulle møte irakiske tjenestemenn igjen, bestemte jeg meg for at jeg ville ha den på. Da jeg kom ut av møtet, var det en mengde journalister, og en av dem spurte hvorfor jeg hadde på meg slangepinnen. Da kameraene zoomet inn, smilte jeg og sa at det bare var min måte å sende en melding på.
Da tenkte jeg at dette kunne vært interessant. Jeg hadde alltid elsket kostymesmykker, men det hadde aldri falt meg inn at en nål også kunne brukes som et diplomatisk symbol før akkurat det øyeblikket. Så jeg begynte å handle mer.
På gode dager, når jeg ønsket å projisere velstand og lykke, tok jeg på meg soler, marihøner, blomster og varmluftsballonger som betydde store forhåpninger. På dårlige dager vil jeg strekke meg etter edderkopper og kjøttetende dyr. Hvis fremgangen var langsommere enn jeg likte under et møte i Midtøsten, ville jeg hatt en sneglenål. Og når jeg hadde å gjøre med crabby mennesker, tok jeg på meg en krabbe. Andre ambassadører begynte å legge merke til det, og hver gang de spurte meg hva jeg holdt på med på en gitt dag, sa jeg til dem: «Les pinnene mine».
- Madeleine har det bra
"Da jeg hadde å gjøre med crabby mennesker, tok jeg på meg en krabbe."
— - Madeleine albright
Da jeg ble statssekretær [i 1997], ble jeg mer bevisst på den måten at jeg brukte symbolikken til pinnene mine. Jeg representerte USA, så det var viktig at jeg så verdig ut, men jeg elsket også å kle meg som en kvinne, og pinnene bidro til å injisere litt humor, personlighet og meldinger i det som var veldig alvorlig ganger. Og jeg må innrømme at jeg hadde det veldig gøy med det. Spesielt prøver å finne ut i hvilken grad meldingen min ble mottatt.
Det var en historie bak hvert valg. Jeg hadde på meg en bie da jeg snakket med [presidenten for de palestinske myndighetene] Yasser Arafat, fordi biene stikker og jeg trengte å levere et skarpt budskap. Og da vi fant ut at russerne hadde plaget utenriksdepartementet, gjorde vi det diplomater gjør, som er demarche i Moskva. Men neste gang jeg møtte den russiske utenriksministeren, hadde jeg på meg en stor insektnål, og han visste nøyaktig hva jeg refererte til.
Noen ganger ble selve pinnene mine en del av samtalen. Dronning Elizabeth II bruker ofte nåler også, og siden vi har det til felles, sendte jeg henne en lapp om det. Men det var en spesiell gang jeg virkelig gjorde en feil med noe jeg hadde på meg. Det hadde å gjøre med et morsomt bilde tatt av president [Bill] Clinton, forsvarsminister Bill Cohen og meg i det grønne rommet ved 50-årsjubileet for NATO [i 1999]. Vi gjorde "se ikke noe ondt, hør ikke noe ondt, snakk ikke ondt"-bevegelsene, og selv om vi så ut som gale mennesker, endte bildet opp i Tid magasin.
Senere kom jeg over en nål med tre aper som gjorde den samme gesten, så jeg bestemte meg for at jeg skulle bruke den da vi dro til Moskva i 2000 for en toppkonferanse. Da vi gikk inn, sa president [Vladimir] Putin til president Clinton: "Vi legger alltid merke til hvilke nåler sekretær Albright har på seg." Og så snudde han seg til meg og spurte: "Så hvorfor har du på deg apene?" Da sa jeg: "Fordi jeg synes politikken din i Tsjetsjenia er ond." Han var rasende, for godt Årsaken. Og president Clinton så på meg og sa: "Er du ute av deg? Du er USAs sjefdiplomat, og du har bare ødelagt hele toppmøtet.»
Det gikk ikke bra, men de fleste reagerte positivt på signalene jeg sendte. En av favorittnålene mine var en gulldue gitt til meg av Leah Rabin [enken etter den israelske statsministeren Yitzhak Rabin, som ble myrdet i 1995]. Jeg begynte å bruke den hver gang jeg holdt taler om Midtøsten. Senere, da jeg var i Jerusalem, sendte hun et halskjede som hadde gullduer på med en lapp som sa: "Det trengs mer enn én due for å få fred i Midtøsten."
Det har vært så mange andre meningsfulle opp gjennom årene - vintage-ørnen som jeg hadde på meg da jeg avla embetsed som statssekretær, sebra I bar sammen med [president] Nelson Mandela i Sør-Afrika, den vakre ametystnålen som ble gitt meg av et pensjonert militærtjenestemedlem som fikk to Purple Hearts. Jeg har også en serie pins som feirer kvinnesaker. Den ene er en taknål i glass som har åpenbar symbolikk. Den er viktig for meg, ikke bare for de tingene jeg var i stand til å gjøre [som den første kvinnelige statssekretæren], men jeg hadde den også på meg når sekretær [Hillary] Clinton stilte som presidentkandidat [i 2016]. Den viser glasstaket i sin ideelle tilstand - som er knust.
Folk spør ofte hvor mange pinner jeg har samlet, og jeg vet egentlig ikke. Det var mer enn 200 i utstillingen av pinnene mine på [N.Y.C.s] Museum of Arts and Design [i 2009]. Og siden den gang har folk gitt meg sikkert et par hundre til. Med alt som skjer i verden, har jeg brukt Frihetsgudinnen min mest i det siste fordi det er et stort behov for at vi skal være sjenerøse i hvordan vi velkommen folk til dette landet akkurat nå. Jeg har også hatt på meg en globus med en engel på toppen, som peker på ansvaret vi alle har overfor hverandre som en verden.
En av hovedgrunnene til at jeg begynte å bruke nåler er at jeg alltid har ønsket å gjøre utenrikspolitikken mindre utenlandsk. Pinnene er noe folk kan identifisere seg med som ikke høres ut som en lærebok. Og det er derfor jeg nå donerer dem til National Museum of American Diplomacy ved utenriksdepartementet. For meg var de alltid bare en måte jeg kunne kommunisere med folk på. Hvem visste at et lite livløst objekt kunne si så mye.
Albrights bok Les Mine Pins: Stories from a Diplomat's Jewel Box er tilgjengelig nå.
For flere historier som dette, hent novemberutgaven av Med stil, tilgjengelig på aviskiosker, på Amazon og for digital nedlasting okt. 22.
