Prins Harrysin kommende biografi, Reserve, og kampanjen rundt utgivelsen har allerede avslørt flere bomber sannheter om kongefamilien (inkludert en fysisk krangel med sin bror, prins William). Den siste overskriften kommer fra et utdrag av memoarene innhentet av Mennesker som beskriver en tid da prins Harry insisterte på å kjøre gjennom tunnelen der moren hans Prinsesse Diana døde i 1997.
I 2007 deltok en 23 år gammel prins Harry i semifinalen i Rugby World Cup i Paris, Frankrike, hvor han ba om at sjåføren hans skulle reise gjennom tunnelen der Diana ble drept i nøyaktig samme hastighet som bilen hennes skulle.
Les videre for en gjenfortelling av natten prins Harry søkte henleggelse for morens død. Reserve vil være tilgjengelig jan. 10.
VM ga meg en sjåfør, og på min første natt i Lysets By spurte jeg ham om han kjente tunnelen der moren min...
Jeg så øynene hans bakover, og vokste seg store.
Tunnelen heter Pont de l'Alma, fortalte jeg ham.
Ja, ja. Han visste det.
Jeg vil gå gjennom det.
Vil du gå gjennom tunnelen?
Med sekstifem miles i timen - for å være nøyaktig.
Sekstifem?
Ja.
Den nøyaktige hastigheten Mummys bil skal ha kjørt, ifølge politiet, på tidspunktet for ulykken. Ikke 120 miles i timen, som pressen opprinnelig rapporterte.
Sjåføren så bort på passasjersetet. Billy the Rock nikket alvorlig. La oss gjøre det. Billy la til at hvis sjåføren noen gang avslørte for et annet menneske at vi hadde bedt ham om å gjøre dette, ville vi finne ham og det ville være et helvete å betale.
Sjåføren nikk høytidelig.
Vi dro, vevde gjennom trafikken, cruise forbi Ritz, der mamma spiste sitt siste måltid, med kjæresten, den augustkvelden. Så kom vi til munningen av tunnelen. Vi lynet foran, gikk over leppen ved inngangen til tunnelen, bumpen som visstnok fikk mammas Mercedes til å svinge ut av kurs.
Men leppen var ingenting. Vi kjente det knapt.
Da bilen kom inn i tunnelen lente jeg meg fremover, så lyset endre seg til en slags vannoransje, så betongsøylene flimre forbi. Jeg telte dem, telte hjerteslagene mine, og i løpet av noen sekunder kom vi ut fra den andre siden.
Jeg satte meg tilbake. Stille sa jeg: Er det alt? Det er ingenting. Bare en rett tunnel.
Jeg hadde alltid sett for meg tunnelen som en forrædersk passasje, iboende farlig, men det var bare en kort, enkel, enkel tunnel.
Ingen grunn til at noen noen gang skulle dø inne i den.
Sjåføren og Billy the Rock svarte ikke.
Jeg så ut av vinduet: En gang til.
Sjåføren stirret på meg bakover. En gang til?
Ja. Vær så snill.
Vi gikk gjennom igjen.
Det er nok. Takk skal du ha.
Det hadde vært en veldig dårlig idé. Jeg hadde hatt mange dårlige ideer i mine tjuetre år, men denne var enestående dårlig tenkt. Jeg hadde sagt til meg selv at jeg ønsket nedleggelse, men det gjorde jeg egentlig ikke. Innerst inne hadde jeg håpet å føle i den tunnelen det jeg hadde følt da JLP ga meg politifilene – vantro. Tvil. I stedet var det natten all tvil forsvant.
Hun er død, tenkte jeg. Herregud, hun er virkelig borte for godt.
Jeg fikk den avslutningen jeg lot som jeg ville søke. Jeg fikk den i spar. Og nå ville jeg aldri kunne bli kvitt det.
Jeg hadde trodd å kjøre tunnelen ville bringe en slutt på, eller kort opphør, på smerten, tiåret med uopphørlig smerte. I stedet førte det til starten på Pain, Part Deux.