Kristen Stewart om Queer Representation, Chanel og hennes juletradisjon

CLEA DUVALL: Jeg føler at jeg ser et familiemedlem jeg ikke har sett på lenge. Jeg er som, "Se på håret ditt. Du ser så sunn ut. "

CD: Jeg ville ha zoomet deg hele tiden, men jeg antar bare at alle hater Zoom på dette tidspunktet.

KS: Jeg liker det. Dette er kult fordi historien ikke vil være som, "Vi dro til en lokal kafé i nabolaget hennes og bestilte en drink. Det er en spenning. Vil hun være her? "[Ler]

KS: Jeg våknet den dagen [9. april] og tenkte: "Du må få rumpa i gang." Jeg drakk for mye i begynnelsen [av pandemien], så jeg sluttet å drikke og røyke. Jeg er flau fordi det høres veldig klisjéaktig ut, men uansett er det sant.

KS: Jeg har skrevet Kronologi [en tilpasning av boken Vannets kronologi

KS: Jeg går med hundene mine og går turer med mennesker. Jeg føler meg fryktelig om verdens tilstand, så jeg donerer penger - men jeg marsjerer ikke, og jeg føler det rart med det. Jeg er en frustrert optimist. Jeg tenker alltid: "Det kan ikke være så ille som dette."

CD: Vi lagde Lykkeligste sesong før pandemien. Mary [Holland] og jeg skrev denne historien fordi jeg ville ha noe som representerte en opplevelse jeg ikke har sett, noe som var nær mitt eget. [Filmen handler om en kvinne ved navn Harper, spilt av Mackenzie Davis, som ennå ikke har kommet ut til familien, men bringer kjæresten sin, Abby, spilt av Stewart, hjem til jul.] Hva tenkte du da du leste manus?

KS: Den omhandler veldig gripende ting som, for meg, er ekstremt påvirkende og utløsende - selv om nå ordet "utløser" utløser meg mer enn noe annet i hele verden. [ler] Men filmen er så morsom og søt, og jeg elsket paret. De er begge mennesker jeg virkelig følte meg beskyttet av på forskjellige måter, fordi jeg har vært på begge sider av det dynamisk der noen har vanskelig for å erkjenne hvem de er og den andre personen er mer selvakseptabel. Jeg [personlig] kom inn på de mer komplekse aspektene av meg selv litt senere. Jeg følte aldri en enorm skam, men jeg føler meg heller ikke langt unna den historien, så jeg må ha den i latent forstand.

KS: Jeg vil ikke forsterke min egen smerte, fordi jeg vet at andres smerter har vært så store. Å leve i denne verden, være en rar person, det er ting som gjør vondt hele tiden. Uansett, jeg leste manuset, og jeg kunne ikke tro at et studio gjorde det.

KS: Ja. Første gang jeg noen gang datet en jente, ble jeg umiddelbart spurt om jeg var lesbisk. Og det er som: "Gud, jeg er 21 år gammel." Jeg følte at det var ting som har skadet folk jeg har vært sammen med. Ikke fordi jeg skammet meg over å være åpen homofil, men fordi jeg ikke likte å gi meg selv til publikum, på en måte. Det føltes som en slik tyveri. Dette var en periode da jeg var litt flau. Selv i mine tidligere forhold, som var rette, gjorde vi alt vi kunne for ikke å bli fotografert og gjøre ting - ting som ikke ville bli våre. Så jeg tror det ekstra presset med å representere en gruppe mennesker, å representere queerness, ikke var noe jeg forsto da. Først nå kan jeg se det. I ettertid kan jeg fortelle deg at jeg har erfaring med denne historien. Men den gangen hadde jeg sagt: "Nei, jeg har det bra. Foreldrene mine har det bra med det. Alt er bra. "Det er tull. Det har vært vanskelig. Det har vært rart. Det er sånn for alle.

CD: Og som 21-åring hadde du folk som skrev artikler om deg, jaget deg rundt og prøvde å komme til bunns i hva du er når du ikke engang hadde kommet helt til bunns i det enda. Jeg kan tenke meg at det ville få deg til å sette opp hver vegg du kunne.

CD: Skiller noe seg ut som noe du virkelig likte å lage filmen? Annet enn å jobbe med meg, åpenbart. [ler]

KS: Jeg kunne ikke hatt en bedre partner i dette enn Mackenzie. Dette paret måtte være to mennesker du virkelig likte og fant ambisjoner. Så vi måtte sørge for det - selv om det er en film om noen som kommer til enighet med å være seg selv. Vi hadde et ansvar for å ikke være skrøpelige. Det er som, "Nei, vi vet hva vi gjør, og det er OK. Og nå, vær så snill, alle andre blir komfortable med det. "

CD: Å være en skeiv person, spille en homofil karakter, føler du at det nesten er en forventning om at du skal være talsperson for samfunnet?

KS: Jeg gjorde mer da jeg var yngre, da jeg ble jaget for å merke meg selv. Jeg var ikke tilbakeholden med å vise hvem jeg var. Jeg gikk ut hver dag og visste at jeg skulle bli fotografert mens jeg var kjærlig med kjæresten min, men jeg ville ikke snakke om det. Jeg følte et enormt press, men det ble ikke satt på meg av [LGBTQ+] -samfunnet. Folk så bildene og leste disse artiklene og sa: "Å, jeg må bli vist." Jeg var liten, og jeg følte meg personlig fornærmet. Nå liker jeg det. Jeg elsker tanken på at alt jeg gjør med letthet smitter av på noen som sliter. Den dritten er dope! Når jeg ser et lite barn tydelig føle seg selv på en måte som de ikke ville ha da jeg vokste opp, får det meg til å hoppe over.

KS: Jeg leser nyhetene hver dag, men jeg fikser det ikke. Jeg har noen venner som ikke vil stoppe, og det er alt de snakker om. Jeg sier ikke at jeg ikke vil konfrontere disse tingene. Men når det gjelder hvor involvert jeg er, har jeg aldri stått overfor noe. Jeg har ikke engang en offentlig Instagram. Jeg liker virkelig å støtte folk som allerede gjør det og har vært det i årevis.

KS: Det er bare ikke naturlig for meg. Det har aldri vært et spørsmål. Jeg har aldri vært sånn: "Bør jeg gjøre det?" Det har bokstavelig talt bare vært som "Nei, herregud." [ler]

KS: Akkurat nå har vi en samtale som er veldig hyggelig, for jeg tenker ikke på det faktum at jeg snakker med en million mennesker. Men da jeg var yngre, kunne jeg bare ikke komme unna det som en idé. Jeg ble bare så oppslukt av alt at jeg ikke engang kunne presentere en ærlig versjon av meg selv. Det frustrerte meg fordi jeg fortsatte å komme på min egen måte. Nå som jeg er eldre, er jeg ikke like redd for å knulle.

KS: Jeg var et barn. Jeg var definitivt aldri som, "OK, jeg har denne serien på ryggen." Hvis noe, er det et utsidesperspektiv, som jeg kan dele med deg først nå. Da ante jeg ikke.

KS: Jeg er en ganske konfesjonell kunstner. Jeg liker definitivt at arbeidet mitt er så personlig som jeg kan gjøre det. De første gangene jeg spilte skeive karakterer, var jeg ikke [åpent] skeiv ennå. Jeg blir tiltrukket av historier og mennesker av en grunn, og jeg tror at jeg som standard representerer det jeg står for. Jeg tror det er viktig at vi går inn i forskjellige roller og i andres sko for å kunne utvide oss selv, om enn aldri ta opp plass for folk som burde fortelle sitt eget historier.

KS: Vi begynner ikke å skyte før i midten av januar. Aksenten er skremmende som helvete fordi folk kjenner den stemmen, og den er så, så tydelig og spesiell. Jeg jobber med det nå og har allerede dialekttreneren min. Når det gjelder forskning, har jeg kommet meg gjennom to og en halv biografier, og jeg er ferdig med alt materialet før jeg faktisk skal lage filmen. Det er en av de tristeste historiene som noen gang har eksistert, og jeg vil ikke bare spille Diana - jeg vil kjenne henne implisitt. Jeg har forresten ikke vært så spent på å spille en rolle på så lenge.

CD: Jeg skal svinge litt fordi dette er en motemag, og du vet at jeg er en kleshest. Savner du å kle deg ut på jobb og gjøre den røde løperen?

KS: Det var veldig morsomt å skyte dette coveret, faktisk. Jeg hadde ikke sett teamet mitt på så lenge, og det var en fotograf [Olivia Malone] jeg virkelig liker. Det minnet meg om hvor mye jeg liker det. Jeg tror det er lett å forveksle visse ting som jeg har en aversjon mot, som er som: "Å, hun elsker ikke får tatt bildet hennes hele tiden. "Det er som," Ja, ikke konstant. "Men jeg elsker å lage kunst med min venner. Det brenner meg definitivt på en annen måte. Det er gøy. Men når det gjelder å kle seg ut og gå ut, kan trykket av det bare være teit. Jeg blir nervøs før jeg går ut, ikke fordi jeg er redd, men fordi det er akkurat som: "Herregud, hva annet kan være en ting?"

KS: Vanligvis er jeg en virkelig uniformbasert person. I noen uker kledde jeg på meg hver morgen som om jeg hadde et sted å gå. Det fikk meg til å føle meg bedre. Det var en periode da jeg bare ønsket å bruke dritt som passet. Jeg har en leopard-printdrakt som er veldig morsom å ha rundt huset. Så vi hadde på oss dresser og sett. Og så disse silkeaktige, kappe-tingene. Faren min brukte en kappe rundt huset, og det var veldig fluffy. Jeg er liten, så hvis jeg bruker en puffet kappe, ser det bare så halt ut. Grunnen til at jeg ikke likte robes er at jeg følte meg dum og dum, og jeg liker ikke å føle meg dum og dum.

KS: I utgangspunktet har jeg gått ut av å ha på meg jeans og T-skjorter. Innenfor mitt eget hjem, selvfølgelig.

KS: Det gjør jeg, faktisk. Jeg har alt mitt Chanel -dritt sammen. Noen ganger går jeg bare forbi den. Min lille svarte jakke sitter der. Jeg har et par vesker som er veldig klassiske. Men så har jeg så mange ting som en mer vågal, kulere person ville ha på seg. Kanskje hvis jeg har barn, vil de si: "Hvorfor har du ikke på deg denne utrolige tingen?" Kanskje noen vil gå inn og bruke garderoben min.

CD: Så, vi lagde en julefilm, som du vet. Vet du hva du skal gjøre i ferien i år?

KS: Jeg pleier å gå hjem og henge med familien min. På julemorgen spiser jeg thaimat fordi jeg bor rett ved siden av Thai Town, og det er det eneste stedet som er åpent, og det er utrolig. Tidlig morgenmat er veldig morsomt før alt går i gang. Du er som, "I dag kommer til å bli et drittshow. Det kommer til å bli veldig irriterende. "Jeg elsker familien min, og jeg elsker jul, men det er tydeligvis mye. Så jeg har skapt den lille tradisjonen for meg selv. I år tror jeg ikke jeg kommer til å klare å være hjemme. Jeg skal forberede meg i Europa Spencer.

Fotografier av Olivia Malone. Styling av Rebecca Ramsey. Hår av Adir Abergel for A-Frame Agency. Makeup av Jillian Dempsey for Walter Schupfer Management. Manikyr av Ashlie Johnson for The Wall Group. Settdesign av Maxim Jezek for Walter Schupfer Management. Produksjon av Kelsey Stevens Productions.

For flere historier som dette, hent september -utgaven av Med stil, tilgjengelig på aviskiosker, på Amazon og for digital nedlasting Okt. 23.