Selv om det gamle ordtaket kanskje sier at vi ikke har annet å frykte enn frykten for seg selv, ble torsdag kvelds tredje runde demokratiske debatt arrangert i Houston av ABC Nyheter, gjorde en foruroligende sak for ideen om at frykt lurer rundt alle hjørner av kampen om presidentskapet. I det som kanskje var et forsøk på å bevise at de kan ta på seg Donald Trump, brukte flere kandidater støyende skremming og fryktløshet for å angi tonen at de ikke er redde. Men for de som ser på hjemme, virker frykt som en veldig passende følelse i disse dager. Noen mennesker frykter at rettighetene deres vil fortsette å bli angrepet; andre at deres neste helseregning vil være den som gjør dem konkurs; at byen deres vil bli den neste rammet av våpenvold, eller at ytterligere fire år med Donald Trump vil være landets undergang. I stedet for å gå på debattscenen med et show av dristig empati for den virkelige frykten mange amerikanere opplever, tok demokratene på seg en bravader som føltes altfor kjent.

Presidentens retoriske stil er avhengig av frykt, paranoia og sinne, som

utforsket av The Atlantic i 2016. Du kan nesten se fryktens landskap rulle seg ut og spre seg ut hver gang han brenner hat via Twitter, eller angriper både private borgere og politiske motstandere, eller spiller raskt og løst med konspirasjonsteorier. Språket Trump bruker er ikke nytt for noen som har møtt noen som har lyst til å kreve makt gjennom trusler: det er frekk, hyper-macho og trygt å si at det ikke prøver å få noen til å føle seg komfortabel i statusen quo. I et intervju fra 2016 med Washington Post, sa Trump det rett ut: "Ekte makt er - jeg vil ikke engang bruke ordet - frykt."

Så det var skummelt å se frykt brukt som et viktig samtalepunkt på den demokratiske debattscenen. Bernie Sanders kunngjorde at han er det ikke redd fra NRA – og hevdet sin "F"-vurdering med organisasjonen som bevis på at han virkelig ville kjempe for å få slutt på våpenvold. Joe Biden sa at han er den "eneste her oppe som noensinne har slått NRA." Castro kunngjorde at han «ikke er redd Donald Trump» når det gjelder immigrasjon. Sterkt språk dukket også opp i Pete Buttigiegs og Bernie Sanders’ referanser til Sanders’ «jævla regning», og når Kamala Harris spøkte med at Donald Trump var som trollmannen fra Oz, ingenting annet enn "en veldig liten fyr" bak gardin.

Andre adresserte frykten som er der ute. Corey Booker påpekte at når det gjelder helsetjenester, var det folk som så på hjemme "som er redde fordi de er i krise," mens Buttigieg svarte på et spørsmål om immigrasjon ved å oppfordre amerikanere i hjertet til å ikke frykte immigrantene i deres midt. Kamala Harris berørte frykt, og ropte Trump direkte ved å si at han bruker "hat, trusler, frykt og over 12 000 løgner" for å distrahere fra sine brutte løfter. På forskjellige punkter gjentok flere kandidater at de ikke er redde for å ta på seg president Trump, som ble den typen refreng som burde føles betryggende, men som begynner å miste mening jo mer du hører den. Det er ingenting å frykte, de vil at vi skal forstå. Det er ingenting å frykte, bortsett fra alt.

For kvinner, spesielt. Reproduktive rettigheter og abort fikk ikke et eneste øyeblikk i den tre timer lange debatten, en åpenbar forglemmelse gitt at tilgang til denne helsetjenesten over hele landet allerede er i ferd med å bli aktivt strippet bort. Det var ikke et spørsmål dedikert til miljøet, til tross flom i Texas (debatten ble arrangert i Houston) som et advarselstegn på hvordan landet ser ut når klimaendringene tar sitt toll. LHBTQ-rettigheter og problemstillinger ble knapt nevnt, selv om tre betydelige LHBTQ-diskrimineringssaker på arbeidsplassen er det skal møte foran Høyesterett med konservativt flertall i oktober. Der amerikanere som stirret ned på disse problemene, trengte forsikring om at noen var der oppe for å gjøre en endring, fikk de lite.

RELATERT: Abort er ikke ulovlig ennå, her er hva du trenger å vite

Det var for eksempel betryggende når flere kandidater brukte fryktløshet til å si at de ville være dristige når de skulle ta på seg NRA. (Beto O’Rourkes kommentar, «Helvete, ja, vi skal ta din AR-15, din AK-47», viste seg å være nattens samlingsrop.) Og i øyeblikk som Elizabeth Warren hevdet fryktløshet når han konfronterte en korrupt helseindustri – dette var dristige uttalelser som lovet handling spesielt for å stanse folks bekymringer.

Men noen av de "ikke redde"-posteringen utelot det svært fremtredende punktet: At mange av oss er redde.

Representant Elijah Cummings fra Maryland sa tilbake i juli at hans velgere frykter Donald Trump: «Jeg har aldri i mine totalt 37 år i offentlig tjeneste noen gang hørt en velger si at de var redd for lederen deres.» I dette valget, spesielt blant demokratiske kandidater, virker frekke erklæringer om mangel på frykt mindre enn oppmuntrende. I forsøk på å skille seg fra hverandre, og hver av dem bevise at han eller hun er i stand til å ta på seg Donald Trump, har mange av kandidatene tok på seg en lignende retorisk stil - frekk, macho roping og erklærte seg selv som den største og dårligste. Men vi trenger ikke et øye-for-øye-match med Donald Trump. Vi trenger det motsatte, noen som ikke vekker frykt, men erkjenner det. Noen som vet at du ikke kan skremme folk til å ikke være redde.

Ideen om at amerikanere faktisk har ting å frykte - ytterligere fire år med denne presidenten; miste rettigheter vi har kjempet for og lever etter; en smuldrende planet og selve oksygenet vårt blir lagt inn i en brann makthaverne vil ikke kjempe; våpendød vår regjering avskyr å ta bort - betyr at vi fortsatt har ting å tape. Det betyr at vi tror på disse tingene nok til å frykte tapet av dem, og når vi sitter rundt kjøkkenbordene og stuene våre ser på debattene (neste runde vil sendes 15. og 16. oktober) bør dette konseptet gjenspeiles tilbake til det amerikanske folket, også. Det er det som får folk til å engasjere seg i politikk i utgangspunktet.

RELATERT: Connie Britton spør: "Hvor er vår menneskelighet ved grensen?"

Torsdag kvelds siste debattspørsmål handlet om motstandskraft. Hver kandidat snakket om et tilbakeslag eller personlig tap eller fiasko, noe de hadde jobbet for å overvinne. Med alle påskudd om trusler falt, snakket de om triumf og terror; usikkerhet og feiltrinn. Og det illustrerte at evnen til å innpode frykt ikke burde være kilden til vår kraft. Evnen til å føle det. Amerikanerne trenger en kandidat som har opplevd et liv med hva det vil si å være redd, enten det er for kronisk sykdom, eller å miste et barn, eller bekymre seg for å betale regninger, eller effekten av fengsling eller å miste en jobb. Hver av kandidater på den scenen har noen levde erfaringer som lar dem føle empati med det amerikanske folket. Det er det de burde snakke om. Vi vil at de skal høre at vi er redde. Vi vil at de også skal erkjenne at de bekymrer seg. Og så møte opp for å fortsette å jobbe, uansett.