Det var en vakker vårlørdag, og min kone og jeg tilbrakte tiden vår innendørs med å rengjøre leiligheten (siden vi pleier å ødelegge den i løpet av arbeidsuken). Jeg hadde nettopp installert Spotify på vår PlayStation 4 i stua og satt på min dedikerte vårspilleliste som jeg lager hver sesong for min kone (jeg er en ganske god mann). Etter å ha hørt spillelisten to ganger, la min kone, Emily, på den nye Alabama Shakes album, Lyd og farge, og det kom noe ut av høyttalerne som gjorde at den hvite guttekroppen min begynte å bevege seg. Jeg var fullstendig klar over at kroppen beveget seg fryktelig, men jeg var i sonen.
Jeg ble hekta i det øyeblikket trommene kom inn og hodet mitt vippet, men når forsangeren, Brittany Howard, begynner det som bare kan beskrives som et hvin ved 36-sekundersmerket, fikk jeg frysninger. Musikken blekner til stillhet og det er bare stemmen hennes som bygger seg opp. Det er som å se på en viktig sportsbegivenhet, og publikum blir stille mens LeBron James fanger ballen utenfor pasningen og slår en trepeker for å vinne kampen. Det er en anstrengt støy som avsluttes med at musikken kommer inn igjen og de første linjene i sangen, "Mitt liv. Livet ditt. Ikke kryss disse linjene."
I hovedsak er det en sang om to personer som gjør opp og ikke vil slåss lenger. Det er en ode til en kamp som vi alle har opplevd. Det er det øyeblikket hvor du bare må kaste hendene opp og bli enige om å være uenig og velge å komme overens. Temaet alene høres ut som om sangen burde være dyster og om å gi opp, men den er så forbanna funky at det føles som en feiring. Det er slik jeg nå velger å avslutte alle kampene mine; med noen funky gitarriff, dansende som en nerd i stua mi.