Hvordan fuskepels hjalp meg med å overvinne min største kroppsusikkerhet

Jeg husker at jeg vokste opp og så tanten min kle seg for en kveld ute på de kaldeste vinterdagene. Det siste trinnet var alltid det samme: å kaste en pels over skuldrene hennes. Bustene på skjerfet hennes beveget seg rolig når de ble truffet av vinden. Alt om det skrek luksuriøst. Og for meg var hun bildet av glamour. Fra da av visste jeg at det var noe spesielt med uttalelsen som pelsen kom med.

Spol frem til videregående, og det bildet ble med meg. Jeg begynte å tenke mer på min personlige stil og ville prøve tantes utseende etter størrelse. Men jeg hadde ikke akkurat råd til pels – og jeg ville ikke at et dyr skulle lide for fashion statementet mitt, selv om jeg kunne. Jeg handlet på H&M en dag jeg kom over det: hva skulle bli min første fuskepelsvest. Den var brun, så elegant, så stor og – best av alt – under 40 dollar. Og da jeg prøvde den, følte jeg meg som en Lil' Kim fra 90-tallet.

Fra det øyeblikket gjorde jeg det til min plikt å kjøpe en ny fuskepelsgjenstand hver vinter, enten det var en vest, en stol eller til og med hansker. De siste årene har jeg tatt ekstraheten til stilen et steg videre og kjøpt fargerike stiler. Stort sett fluffy venner fra

Men det som gjorde H&M-vesten min og alle andre fuskepelsvenner jeg har tatt med meg gjennom årene så spesielle, er den store selvtillitsøkningen de gir meg i det øyeblikket jeg tar dem på. Selv på mine verste dager får fuskepels meg til å føle meg i balanse. Og kjipt.

Jeg skal innrømme at kraften i fuskepels først var en krykke jeg brukte for å dekke over usikkerheten min. For fire år siden, da jeg så meg i speilet, likte jeg ikke det jeg så. Jeg presset 230 lbs. Jeg var ulykkelig, ensom på college, og spiste konstant søppelmat for å fordrive tiden. Skarpheten til en pels kan noen ganger avlede oppmerksomheten fra andre ting, og det var akkurat det jeg ønsket. Hvis jeg ikke likte hvordan kurvene mine så ut i en kjole, ville jeg kastet på meg en pelsvest for å skjule dem. Mens de uredde fargene pelsene mine kom i kan ha virket dristige, brukte jeg dem for å skjule hva jeg egentlig følte.

Men jo mer jeg ble begeistret for mote – og en mulig karriere innen det – jo mer ble jeg inspirert. Inspirert også til å ta vare på meg selv. I løpet av de neste ni månedene gikk jeg ned 50 kg. Det var noe av det vanskeligste jeg noen gang har gjort og krevde så mye disiplin, men jeg var og er fortsatt forelsket i prosessen og resultatene.

En del av å gå ned i vekt var også å lære å elske kurvene mine, som er noe med meg som aldri kommer til å endre seg. Når jeg godtok det, føltes min samling av fuskepelsverk mindre som et skjold og mer som en scene – en selvtillitsøkning i motsetning til en usikkerhetsskjuler. De forvandler humøret mitt og får meg til å føle meg som en fullstendig skurk som kan takle hva som helst.

Så i dag, da jeg våknet sent og ikke hadde tid til min vanlige skjønnhetsrutine, i stedet for å akseptere det ville være en dårlig dag, hvor jeg ville føle meg lite selvsikker, jeg kastet på meg en fuskepelsparkas og visste at det ville være greit.