Det startet med en nasjonalsang sunget i duetter. Mr. Colbert, fremtiden for amerikansk senkvelds-tv, rik tenor som krysser tid og rom, i harmoni med et kor av hverdagslige amerikanere. Dette var kick -offen av The Late Night Show med Stephen Colbert, kanskje den mest hypede premieren siden Johnny Carson overtok fra Jack Paar tilbake i ‘62.
Så... hvordan var det? For alt han snakket om å revolusjonere formatet, presenterte Colbert en ganske rett frem time. Den første kvelden i et talkshow ligner litt på første skoledag: Det er mange formaliteter for å bli kjent med deg. Ville det finnes en monolog? (Ja.) Ville det vært et skrivebord? (Ja.) Og en sofa (ja) og et band? (Ja. Og en veldig veldig god.) George Clooneytravet ut sjarmen hans og Jeb Bush travet ut kjente temaer. Men det hele hadde varmen fra en gammel venns hule.
For pengene mine skjønt - og ikke bare fordi i dag var den første skoledagen for barna mine og jeg måtte stå opp tidlig - det beste med det nye showet er åpningskredittene. Det er gitt at sekvensen måtte inneholde New York. Det ble pent utført med tilt shift, den velkjente fototeknikken som gjør alt lite. Tilt shift kan også være nøkkelordet for det jeg håper Colbert gjør litt mer. Jeg er sikker på at jo mer han blir komfortabel, jo rarere han blir. Jo mer vippet og jo mer fokuset på showet vil skifte. Jeg, for det første, stiller inn hver kveld. Først for studiepoengene, så for det som kommer.