Elissa Teles, 18, er senior ved Weston High School i Connecticut. Her beskriver hun hvordan hun organiserte skolens walkout til minne om de 17 drepte i Parkland, Fl., skyting og i protest mot våpenvold.
Rett etter skytingen i Parkland, Fl. 14. februar, så jeg et innlegg på Instagram som, selv om det tok for seg de tragiske dødsfallene, hevdet at massakren var uunngåelig. Det var da jeg bestemte meg for å organisere skolegangen min. Magen min trakk seg, og jeg begynte å gråte. Inspirert av Emma Gonzalez sin tale og mumler på sosiale medier om en nasjonal skolegang, opprettet jeg en Facebook-side og la til 30 av vennene mine som jeg visste ville delta. Jeg oppfordret dem til å legge til andre, og før jeg visste ordet av det, hadde mer enn 400 personer blitt med. Deretter slo jeg meg sammen med to av mine sterke, politisk frittalende klassekamerater, James og Gabby, for å få showet på veien.
Jeg holdt to etterskolemøter for andre barn på videregående som var interessert i å hjelpe meg med å organisere arrangementet. Jeg ble overveldet av det store antallet barn fra alle fire klassene som ønsket å få det til. I en uheldig rekke hendelser snødde det imidlertid dagen før den planlagte walkouten, så et øyeblikk trodde vi en utendørs demonstrasjon var håpløs. Vi ville ikke gi opp bare sånn – vi mobiliserte en gruppe på 12 studenter til å måke utendørsbanen vår slik at vi hadde et sted å gå dagen etter. Timene med måking var verdt det.
VIDEO: Akkurat nå: National School Walkout—Parkland, Fl., Studenter
Jeg bor i Weston, CT, som ligger 20 minutter unna Newtown [hvor Sandy Hook Elementary-skytingen fant sted]. Jeg gikk i syvende klasse den gangen, men nå er jeg senior. Jeg fikk 26 elever til å bringe inn bamser for å representere de 26 ofrene i Newtown. Vi ønsket å innlemme fysisk symbolikk for både Parkland-ofrene og de 26 Sandy Hook-ofrene.
Jeg samlet en gruppe på 17 elever (en for hvert Parkland-offer) for å stå på tribunen sammen med meg mens resten av de deltakende elevene sto på banen. Mens jeg leste hvert navn høyt, knakk de 17 personene en selvlysende glødepinne til deres ære, for å belyse de tapte sjelene. Deretter tok 26 studenter med seg bamser for å representere ofrene til Sandy Hook. De holdt dem stolt opp mens jeg holdt følgende tale sammen med mine medarrangører:
RELATERT: Hvorfor jeg går ut av skolen for våpensikkerhet
Den 14. desember 2012 skjedde en tragedie som dette samfunnet kjenner altfor godt. Av disse 26 ofrene var 20 barn i alderen 6-7 år. I dag vil disse barna og de seks kvinnene som døde for å beskytte dem, ikke kunne se hvor lite som har endret seg etter deres død. Men de vil gå sammen med oss i armene til 26 elever på videregående skole, som i likhet med alle her vil ha en mening om hvem som blir valgt inn i våre kontorer.
Det er liv-eller-død-feil i systemet vårt. Vi går ut av skolen i dag for å hedre elevene som aldri fikk gå ut. For en måned siden i dag var det en tragedie ved Marjory Stoneman Douglas High School i Parkland, Florida. En person med en halvautomatisk angrepsrifle som han aldri skulle ha vært i stand til å få, spilte en større rolle enn sin egen og tok på seg å fjerne sjeler fra denne jorden. Kulen til en AR-15 utsletter menneskekroppen; i motsetning til kulen til et håndvåpen, hvis inn- og utgangssår er lineære og minimale, er et skudd fra et motbydelig kraftig våpen hakkete og river i kjøttet uten nåde. Ingen hadde noen gang en sjanse.
RELATERT: Hvordan jeg kom meg gjennom min første dag tilbake på Marjory Stoneman Douglas High, etter skytingen
Jeg ble akkurat 18 år gammel – gammel nok til å kjøpe en lang pistol, men ikke gammel nok til å bli tatt på alvor. Ung nok til å bli skutt på skolen. Jeg ser på dere alle og reflekterer over verdien av menneskelivet. Hvem får ikke oppleve sitt første skoleball? Hvem kommer ikke til å synge på bussturene på vei til idrettslagets statskamp? Hvem vil ikke få synge sønnen eller datteren sin i søvn mens øynene deres flagrer til slutt? Tenk deg om du har sjansen til å leve – spreng musikk i bilen med hendene ut av soltaket, gå på college og få sjansen til å være noen, reflekter over hvorfor du er her i utgangspunktet – tenk om alt dette ble forkortet av en kule.
Jeg ringer B.S.
Å gå ut viser samhold når vi trenger det som mest. Studenter fra hele landet går ut, akkurat som oss, akkurat nå, ikke bare i solidaritet med ofrene for skoleskytingen i Parkland, men også å protestere mot vår regjerings manglende evne til å produsere noen meningsfull, konkret reform. Hvordan kan man forklare et barn at ved skoleskyting må de leke døde? Hvordan kan vi kalle oss det største landet i verden hvis regjeringen vår lukker øynene for de hundrevis av grusomhetene som er begått på skolene?
I dag, uansett hvilket parti du tilhører, har du muligheten til å komme sammen og si «nok er nok». Disse 17 minuttene lar oss studenter, for å fortelle våre ledere at vi ikke føler oss trygge på det ene stedet som ikke under noen omstendighet skal være truet av våpen av noen snill. Ingen organisasjon skal ha forrang over vår rett til å leve. Dette er de første 17 minuttene av en revolusjon, en som ikke vil stoppe før aldri igjen kan en student dø på hendene til et dødelig våpen, et som ikke vil opphøre før disse USA har sett sin siste skole skyting.
RELATERT: Tusenvis av elever protesterer mot våpenvold i en nasjonal skolevandring
Over 600 studenter marsjerte, mens et lite kor av andre elever sang «Imagine» av John Lennon. Jeg sto over dem i tribunen og begynte å gråte. Denne gangen var det imidlertid tårer av håp.