En av mine favorittutviklinger i mainstream media de siste årene, bortsett fra feminisme og en fortsatt besettelse av katter som faller om, har vært åpningen av en ny samtale om mental helse. Spesielt psykisk helse hos unge kvinner.
Det har vært en subtil, men kraftig løsning av skruene på den boksen vi kaller "THING DU IKKE TALER OM NOENSINNE, NOENSINNE, NOENSINNE." Et skifte i grensene for det vi deler og det vi holder skjult, en sakte avtagende skam og frykt rundt noe som aldri burde vært skammelig, og som bare ble gjort fryktelig fordi det ble holdt skjult. Fra Lena Dunhams vakre forfatterskap om kampen mot OCD til Emma Stone som snakker om sine erfaringer med panikkanfall, undertrykkende og universelt akseptert regel om at det å føle seg trist eller gal bare var noe du holdt for deg selv, er å være vakker styrtet.
I min egen erfaring med å lide av noen form for psykisk sykdom eller raritet, fikk jeg for mange råd, og ikke nok historier. Jeg hadde et helt skap fullt av råd. Jeg måtte bygge et lagringssenter på soverommet mitt for å prøve å huse alle mine nylig begavede råd. Men så velmenende og håpefulle som alle mine rådgivere var, er problemet med de fleste råd at det som fungerer for en person, nesten definitivt ikke er garantert å fungere for en annen. "Trening vil redde livet ditt!" – "Du trenger bare å presse gjennom det" – "Jeg lover deg, drikk denne teen, så vil alt bli kurert!" – Jeg prøvde alt, jeg drakk teen, og ingenting forandret seg.
Å finne råd som fungerer for deg er som å finne et par jeans som på mirakuløst vis passer fire bestevenner, det skjer mye i filmer og sjelden i det virkelige liv.
Men det som hjalp meg, mer enn teen, mer enn noen terapeut, mer enn noen pille - var å høre andres historier. Jeg brukte lang tid på å tenke at jeg var den eneste personen i verden som muligens kunne gå gjennom den slags ting jeg gikk igjennom. Overbevist om at jeg var den eneste personen som var så svak at de ikke en gang klarte en tur til matbutikken, den eneste jenta så merkelig at hun ikke kunne henge med folk på hennes egen alder. Jeg var omgitt av folk som «gjorde det», som sprakk liv, mens jeg sakte raknet opp og falt lenger og lenger fra hverandre. Det er ikke det at det ikke var historier der ute, det var bare at ingen av dem så ut til å gjelde meg. De var historiene om eldre kvinner og eldre menn, mennesker som hadde kjempet seg gjennom skogen av psykiske lidelser og dukket opp, år senere, seirende på den andre siden. De snakket om rehabilitering og år brukt i restitusjon, og ingenting av det så ut til å gjelde for mine mestringsmetoder, som stort sett inkluderte å se Den gode kone og male neglene mine fem ganger om dagen.
For meg liker folk å høre folk som Lena ZoellaÅ snakke åpent og ærlig om å gå gjennom opplevelser som er så like mine at de kunne ha blitt tatt fra dagboken min, føltes som den største gaven på jorden. Ikke bare var disse historiene trøstende ved å være så relaterte, de skapte også en liten dør i hjernen min med tittelen "det er ikke bare deg". De førte til samtaler med familien min, samtaler med vennene mine, samtaler på nettet, som aldri ville vært mulig uten at disse tilsynelatende små historiene fungerte som en katalysator.
Hvis du er en som frykter at angst har blitt en "trend", at denne nye samtalen bagatelliserer en dyp alvorlig problem, jeg har bare én ting og én ting å si – kanskje angst har blitt trendy fordi angst er en trend. Fordi det er noe som flere mennesker som vi noen gang vil innrømme lider av hver dag, noe som river i stykker flere liv enn du kan forestille deg.
Jeg VIL at angst skal bli en trend. Jeg vil at den skal bli mer trendy enn avokado. Jeg vil at den skal bli så trendy at den får sin egen kleslinje og hjemmeutstyrsserie. Hvis vi kan gjøre angst trendy, hvis vi kan snakke om det, rope om det, rope om det fra hustakene – vi kan ta bort noe av det kraft, og hundretusenvis av mennesker som ville ha lidd i stillhet kan føle den varme klemmen av å vite at de ikke er det alene.
Å snakke om disse problemene offentlig reduserer ikke alvoret deres. Det stopper ikke det faktum at angst og depresjon er sykdommer som sannsynligvis bare vil bli ordentlig helbredet av en lege eller en terapeut. Men det reduserer skammen og ensomheten. Det reduserer isolasjonen. Det reduserer litt av frykten.